Verdibasert forfatterentreprenørskap

”Motsetningen mellom kunst og penger, en motsetning som strukturerer maktfeltet, reproduseres innenfor det litterære feltet i form av en motsetning mellom den ”rene”  kunsten, symbolsk dominerende men økonomisk underordnet, og den kommersielle kunsten i sine to former…. den som gir høye inntekter og borgelig anerkjennelse og den industrielle kunsten…”  

(Bourdieu 1996 s.123)

Dette er den første av tre innlegg om den selvpubliserende forfatter, et av fire tema som jeg skrev om i min mastergradsavhandling i faglitterær skriving, levert og bestått i sommer. Forfatterentreprenørskapet er, slik jeg ser det, en videreføring og foredling av selvpublisering. Med en grunnleggende verdi om å utvikle et bærekraftig og kvalitetsbevisst forfatterskap for egen regning og med et helhetlig eierskap, utvikles nye typer forfattere. Boldbooks har vært viktig for utviklingen av ”indieforfattermiljøet” i Norge. Da Boldbooks startet opp i 2017, var det med støtte fra både Kulturrådet og Inovasjon Norge. Det betyr en satsing både fra kultur-og næringsdelen av politikken. Som en teknologi-bedrift har Boldbooks ambisjoner om å skape en møteplass for selvpublisister. Kulturpolitikken fremstår med splittet tunge når de både støtter en IT-bedrift hvis eneste formål er å bistå selvpubliserende forfattere og samtidig ikke inkluderer selvpubliserende forfattere i forfatterfellesskapet når midler og støtteordninger skal fordeles.

Strukturene stimulerer en markedsstyrt litteraturpolitikk, der forfatteren skal shoppe forfattertjenester med en tanke om at det skal gi inntekter etter utgivelse. Sannsynligheten for å få dekket sine utgifter gjennom salg, er liten. Når selvpublisister, som selv forestår utlegg på alle mellomledd, heller ikke får adgang til salgsarenaene, er det vanskelig å se at systemene som skal hjelpe forfattere frem, bidrar til annet enn å styrke de allerede sterke aktørene. Samtidig er det innlysende at det må være noen styringsmekanismer for pengeflyten også innenfor dette feltet. Med flere titler og færre solgte bøker i bransjen som helhet, vil hele litteraturfeltet stå overfor en felles utfordring. I et moderne, demokratisk samfunn, med ytrings- og trykkefrihet som grunnleggende verdier, strider det imot bransjens verdisyn at noen forfattere må betale for å gi ut bok, mens andre får betalt.

En tidligere mastergradsavhandling har i en litteratursosiologisk undersøkelse om maktstrukturer i litteraturfeltet, konkludert med at det eksisterer en hierarkisk struktur som rangerer litteratur både etter sjanger, etter type og mengde litterær verdi. (Lindestad 2012) Definisjonsmakten er en vesentlig leverandør av den symbolske makten. Når aktører i feltet kan definere selvpublisistens litterære betydning i feltet ut fra publiseringsform uten å ta hensyn til det litterære produktet, er det definisjonsmakten som trer frem og ikke de faglige vurderinger av det litterære bidraget. I tillegg gir det en ubalansert kamp mellom det nye og det etablerte, når porten inn til det eksklusive kretsløpet gjøres trang. Da er det lett for de som opplever avslag å føle at det er manus og ikke andre omstendigheter, som ligger til grunn for avgjørelsen. Det er nok et faktum at mange som velger selvpublisering nok ville ha økt bokens litterære verdi med forlagshjelp. Når Bourdieu skriver at ”et felts struktur er en tilstand i styrkeforholdet mellom aktørene eller mellom de institusjonene som er engasjert i kampen” , tolker jeg at litteraturfeltet eksisterer fordi de som deltar i det har en grunnleggende enighet om at litteratur og viktige problemstillinger knyttet til litterære uttrykk er viktige og verdt å kjempe for.

Jeg har forsøkt å ta for meg selvpublisering i et Børs-Katedral-perspektiv. Noe av utfordringen med Boldbooks i denne sammenheng er at katedralperspektivet ikke i utgangspunktet er en uttalt ambisjon. Hele fundamentet bygger på børs. Det er kun mellomleddene som tjener på dette. Effekten av begrepsparets symbiose blir borte. I en undersøkelse om frilansjournalister ”Høy trivsel – usikre kår” tegnet det seg et tydelig paradoks i undersøkelsesmaterialet. Frilansere i 2019 har dårlige og tildels elendige økonomiske rammevilkår, og lever under usikre forhold. Like fullt trives de godt og holder et høyt faglig nivå (Knudtsen og Mathiesen 2019). Det er altså en spenning eller motsetning mellom sårbarhet og tilfredshet, en spenning som kan være overførbar til frilanseforfattere og selvpublisister. At formidlingsbehovet er så sterkt at mange velger selvpublisering som løsning når det etablerte ikke åpner dørene, forteller om en fremvoksende trend som velter over feltet med betydelig styrke.

Redaktører, språkvaskere og korrekturlesere, kaster seg ut i dette markedet med ujevn kvalitet og erfaring. Noen av disse tjenestene selges fra de samme redaktører, språkvaskere og korrekturlesere som bistår den etablerte forlagsbransjen. Likevel får de samme forlagene og de samme forfatterne en opphopning av det Bourdieu kaller kulturell, sosial og økonomisk kapital i det etablerte feltet. I et maktperspektiv er dette interessant. Dess flere dårlige selvpubliserte bøker som kommer på markedet, dess mer vil strukturen styrke de etablerte posisjonene og fordommene omkring selvpublisister. Etter min oppfatning løser dette seg med å løfte selvpubliseringen enda et nivå. Til forfatterentreprenørene. Selv har jeg gått alle veier – og omveier – , via forlag, selvpublisering og nå etablering av eget forlag. Det vil på sikt kunne løfte trenden ut av fordommene, i den grad Indietrenden evner å levere på kvalitet og den etablerte delen av bransjen skjønner at trenden er kommet for å bli.

Forlagene har utviklet seg til autonome institusjoner, blant annet ved å kjempe for forfatteres vilkår, noe som også har løftet forfatteres posisjoner gjennom den samme tiden.

Jeg har tidligere vært inne på at det trekker stadig mer mot en næringsorientert språkbruk, en næringsfokusert målstyring i en bransje som har store innvirkninger på samfunnet. Jeg kjenner ikke tallene fra Norge, men da digitaliseringen slo til for fullt i USA og det fikk konsekvenser for jobbene innen papirtrykk (omkring 2008 – 2013), var amerikanerne vitne til sterk nedgang i antall aviser, tidsskrifter, trykkerier, forlag, bokhandlere og postkontor. Vi har sett lignende tendenser i Norge. Når den digitale teksten går opp, forsvinner jobbene i papirtrykk-bransjen. Ikke minst produseres tekst på nye måter og det etableres nye jobber i flyten mellom forfatter av tekst og leseren. Men det skjer også andre endringer.

Tekniske produksjons- og distribusjonskostnader går ned, og det er bra. Forfatterskap og redaksjonelle bidrag er arbeidsintensivert. Selv forfatterens royalty på 13% av boken inntekter er i fare. Det er derfor viktig å huske at det er mange kamper i dette feltet som ikke handler om publiseringsform. Teknologien presser forfattere av alle slag inn på digitale plattformer og det multimodale tekstuniverset.

Selvpublisering er i sitt vesen digital. Men vi ser også en bransjemessig endring fra statiske tekst og bilder, til mer dynamiske, og interaktive multimedia-uttrykk. En ny forretningsmodell for forlagsstyrt lærebokproduksjon, forteller om hvilken makt forlagsvirksomheten har posisjonert seg til. Digitale arenaer gir muligheter vi ennå ikke har sett. Selv i universitetsmiljøene begynner man nå å stille seg spørsmålet: trenger vi egentlig forlagene? Finnes det bedre modeller for utvikling og produksjon av læreverk i høyere utdanning? Bør ikke utviklingen, produksjonen og bruken av læringstekster integreres mer i studentenes og lærernes kompetanse? Digitaliseringen har endret mulighetene, produksjonsmodellene og forretningsmodellene.

Selvpublisister og indieforfattere bidrar til kreative løsninger i en presset forlagsbransje, noe som burde gi næring til samarbeid. Mange forfattere ”går indie” nettopp fordi de opplever begrensninger i form av forlagenes egenrådige og selvoppnevnte makt til å bestemme hva som defineres som ”de viktige historiene”. På den andre siden er det nettopp forlagsbransjen som sitter med overblikket. Også innen ulike sosiale felt mente Bourdieu at det vil variere hva som er sosial kapital og hvordan denne formidles. Hva som er god smak og akseptable meninger vil variere med sosialt felt. Om selvpublisister fortsatt skal holdes utenfor av sentrale aktører i feltet, vil en risikere at motstanden mot det etablerte øker og det utvikles parallelle markeder.

Vi står ved et sånt veiskille nå. Bevisstheten omkring hva en selvpublisist søker, ikke bare ved å utgi en bok, men også ved å ha et eierskap til den, er moderne og i tråd med all annen utvikling i samfunnet. Boldbooks og andre forfattertjenester har også etterhvert fått mer fokus på kvalitet, innhold og det som i børs-katedral-dimensjonen representerer det mer kunstneriske og kvalitetsbevisste. Så vil kanskje det viktigste spørsmålet være hvem som kommer til å stå sammen i kampene fremover. Forfattere sammen med forfattere? Eller forlagsforfattere mot selvproduserte forfattere, eller som jeg velger å kalle det forfatterentreprenørene som velger å ta et større ansvar for helheten omkring sitt litterære prosjekt.

Del på sosiale medier

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Share on email