En av oppgavene til den neste samlingen på mitt masterstudie i litterær skriving er å skrive blogg om samlingens tema. Til tross for at jeg ennå ikke har kommet meg gjennom hele pensum til dette semesteret, har jeg lest såvidt mye at jeg rammes av en viss form for prestasjonsangst. Der hvor jeg tidligere har tenkt at det viktigste er å skrive, formidle, reflektere og kanskje komme til en konklusjon som gir økt innsikt eller kunnskap, opplever jeg nå å få en innsikt i omfattende prosesser utenfor skrivekunsten som er av stor betydning for om budskapet jeg ønsker å formidle i det hele tatt når ut til de jeg ønsker å nå. Det litterære kretsløp er ikke bare omfattende, det er også i en form for omstøping. Så om jeg faktisk nå øker min innsikt i viktige prosesser knyttet til skriving og publisering, sitter jeg med en følelse av at min nye kunnskap allerede er gammelt nytt. Hvordan kan jeg utnytte den innsikten til å være en som ikke bare reproduserer gamle tanker og strategier, men kan omsette kunnskapen til å være med inn i den nye utviklingen. Hva er forutsetningen for å lykkes i det fremtidige kretsløpet av formidling og publisering?
Jeg vil formidle. Jeg mener jeg har noe viktig å si. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få sagt det ennå. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal si det. Men jeg vet nå, etter dette første året, at jeg ikke skal overlate til andre å bestemme hva jeg skal si og hvordan jeg skal få det sagt. Jeg vet hvilken fjelltopp jeg skal opp på. Jeg har begynt å gå i riktig retning. Jeg vet ikke helt hvor langt det er igjen eller hvor bratt det vil bli. Men jeg har de siste ukene kommet et godt stykke på veien og føler jeg har fått noen navigasjonsredskaper for den videre reisen.
Jeg skal skrive en master. Det skal bli til en bok. Jeg hadde tenkt at jeg skal ta utgangspunkt i min egen situasjon som fostermor for to afrikanske flyktningebarn. Spesielt fordi situasjonen har gitt meg nyttig innsikt som jeg opplever at de som har ansvaret for disse barna ikke er i posisjon til å tilegne seg. De er heller ikke så interessert i å tilegne seg erfaringene ved å leve livet sammen med dem. De er interessert i å fortelle hvordan de, fra sitt administrative utsiktspunkt, mener at vi som fosterforeldre bør leve livene våre. Det ikke bare provoserer meg, det skaper også en bekymring for disse barna og for utviklingen av et samfunn som øker sin polarisering omkring synet på dem. Dette kjenner både jeg og barna på kroppen hver dag.
Disse ukene og månedene har gitt meg ny innsikt. Oppgaven om taushetsplikten, mine erfaringer med barnevernet, gjør at mitt skriveprosjekt er i ferd med å endre karakter. Med utgangspunkt i forrige semester, har jeg nå bestemt meg for å skrive en biografi. En dokumentarisk biografi om en viktig historie hos ei som har levd et kort liv. Et liv som i det riktige perspektivet kan gi innsikt i hvordan barn overlever flukt alene, hvordan ungdom jobber med sitt identitetsprosjekt på tvers av kulturelle utfordringer. Jeg har etablerte prosjektets arbeidstittel : Alene til Norge.
Jeg får ikke lov å formidle historien. Taushetsplikten begrenser meg. Jeg har erkjent at jeg ikke kommer til å ta den kampen. Den koster for mye. Jeg forstår at det medfører store kostnader og usikkerhetsmomenter for barna. Da må jeg endre strategi. Boken skal formidles gjennom en jeg-person som ikke er meg. En jeg -person som får lov til å fortelle sin historie via meg. Barnets egen historie. Hvordan barnets erfaringer er med på å forme en nytt multikulturelt identitetsprosess. Hvordan et vanskelig identitetsarbeid hos en ungdom på flukt kan utvikle seg i et land som kun på midlertidig basis ønsker henne til en viss grad velkommen. Kanskje vil vi også kunne komme inn på hvilken rolle jeg som fostermor har hatt for i hvilken grad identitetsprosjektet har lykkes.
De siste ukene har ført til betydelig omforming av skriveprosjektet. Ny prosjektskisse er rett rundt hjørnet. Jeg føler en stor bør har veltet av mine skuldre. Jeg er sikker på at dette skal bli bra og går på med ny innsikt og nytt pågangsmot.