Selvpublisisten – den moderne forfatter?

”Å publisere krever fantasi, langtidsplanlegging og evne til improvisasjon, like mye som tålmodighet og drøssevis av ”stayer-evne”.

(Fritt etter Guthrie 2011:2)

Dette er den første av tre innlegg om den selvpubliserende forfatteren, et av fire tema som jeg skrev om i min mastergradsavhandling i faglitterær skriving, levert og bestått i sommer. I begrepet selvpubliserende forfatter ligger det to premisser. At du er å oppfatte som en forfatter og at du selv har publisert tekstene som har gjort deg til forfatter. Forfatter er ikke en beskyttet tittel, derfor kan i prinsippet enhver skrivende person kalle seg det. Ofte er forfatter en tittel andre tilkjenner deg. Noen strever hele livet med å skrive uten å oppleve seg som forfatter. Andre setter grensen ved det å være medlem av forfatterforeningen (Dnf), noe som krever at minst to bøker er kjøpt inn av kulturrådet. Forfatterrollen er sammensatt.  

Det finnes mange forskjellige grunner til selvpublisering. Selv ble jeg motivert til å gi ut min første barnebok etter at jeg hadde skrevet den, faktisk med en helt annen intensjon enn selvpublisering. Når den først var skrevet, var det mange som gjerne ville lese den, jeg tok derfor kontakt med et trykkeri. Så kom ideene, erfaringene og spørsmålene etterhvert. Jeg prøvde ikke en gang å søke et forlag. Prosjektet utviklet seg fordi barna jeg skrev for likte bøkene og ville lese mer. Med tanke på hvor viktig lesing er for barn, så jeg på dette som utelukkende positivt og skrev flere bøker. I møte med andre selvpublisister og indiemiljøet, har jeg fått en bredere forståelse av hva selvpublisering handler om. I møte med feltet ble jeg nysgjerrig og motivert til å finne ut enda mer.

”Tusenvis drømmer om å debutere”, sier en overskrift  i Aftenposten fra 2016. Dette var en selvpublisist som var tidlig ute. Norske forlag mottok samme år over 6000 manus og kun ett av 100 ble til bok. Det betyr ikke at de 99 andre var dårlige. Det betyr at det er flere ting som må være på plass om et forlag skal være villig til å satse på deg. En av dem som selv sørget for å få sin drøm oppfylt, var Silje Regine Bråthen. Hun sto bak et av de mange refuserte manuskriptene det året. Da egenfinansierte hun trykking av ”Lysveven”, en Sci-fi roman for ungdom. Tusen bøker ble finansiert gjennom crowdfounding, en innsamlingstjeneste via nettet. Hun fikk inn 25.000.- og hadde forhåndsolgt 50 bøker på dette tidspunktet. For å gå i null måtte hun selge 500. Det tok henne mye tid og ressurser å oppsøke bokhandlere, få dem til å ta inn boken, selge bøker via nettet, sosiale medier, venner og familie. Mest sannsynlig ville hun møte stengte dører og holdninger som at selvpublisert ikke var bra nok. Var hun heller ikke kjøpt opp av kulturrådet, da hadde hun en stor og vanskelig jobb foran seg. Mest sannsynlig ville ingen litteraturkritiker heller ha lest boken hennes. Dette var i 2016.

Jeg ble nysgjerrig og tok kontakt med henne i juni 2020, tre år etterpå. Oppfølgeren til hennes første bok,”Stedfortrederen” ble utgitt 2018, finansiert av overskuddet fra salget til den første boken. Hun startet studier ved Nansenskolen og går nå på NBI, Norsk barnebokinstitutt. Til høsten går hun på med nytt pågangsmot. Da kommer den tredje boken i serien. Kanskje er jenta som gikk mot strømmen i 2016, en av fremtidens store forfattere? Forlagets refusjon førte til en skriveutdannelse og flere nye utgivelser som selvpublisist.

Gyldendal/Ark har i sin undersøkelse sett nærmere på selvpublisistenes drømmer. Forfatterdrømmen kan ikke kort oppsummeres, det er like mange versjoner av drømmen som det er forfattere der ute. Noe av det prosjektet viste var at begrepet selvpublisist ikke vekker gode assosiasjoner, verken blant selvpubliserende forfattere eller i bokbransjen generelt. Dette passer godt med egne opplevelser.

Den materielle delen av produksjonslinjen i et begrenset bokprosjekt som ikke utfordrer forlagsbransjen er godt utprøvd gjennom de siste årene. Slik trenden nå er i ferd med å utvikle seg kan det se ut til at produksjonslinjen – fra manus til bok –  er det minst utfordrende med selvpublisering. Det er den ikke-materialistiske delen av publiseringen, det å få innpass på et marked, det å få anerkjennelse, det å føle seg inkludert i det gode selskap, som trer frem som den store utfordringen. Jeg stadfestet i et tidligere innlegg at begrepet ”Indie”, brukt i denne sammenheng på en selvpublisist, er knyttet til det engelske begrepet ”indipendent” som betyr uavhengig. At en ”indieforfatter” er mer uavhengig enn andre forfattere, må det knyttes mange forbehold til for å akseptere. For hva er man egentlig uavhengig av?

BoldBooks skriver på sine nettsider

”Her finner du alle tjenester du trenger for å utvikle, produsere, markedsføre og selge din egen bok. Du kontrollerer med andre ord hele prosessen selv, og manusrettigheter og inntekter fra boksalg tilfaller ingen andre enn deg”.

                                                                                             (Boldbooks.no)

At man sitter med rettigheter til eget manus, er også et definitivt pluss. At man får mere av inntektene selv, dersom man får salg, er et definitivt pluss. Men det er lite ved selvpublisering som bekrefter at dette gjør en mer uavhengig. Publiseringsprosessen er omfattende og inkluderer mange tjenester. Tjenester som over lang tid er utviklet av forlagene for å bistå forfattere på best mulig måte. I mine seks første sakprosabøker leverte jeg manus og fikk en bok tilbake, sammen med et opplegg for markedsføring og salg, som stort sett handlet om å møte opp på steder som forlaget allerede hadde avtalt. Som selvpublisist har ingenting gått av seg selv. Jeg vil si at jeg i mye større grad er blitt avhengig av andres kunnskap, andres nettverk, andres velvillighet. Ikke minst har jeg vært avhengig av økonomisk støtte. Prosessen må finansieres før man kan innhente inntekter fra boksalg.

Den jevne forfatter som utgis på forlag tjener ca. 200.000 i året. Det er ofte en blanding av royalty, salg og stipend. Dette er 15 år gamle tall med kommentarer som at yrkesgruppen (forfattere som utgis på forlag) ikke har hatt inntektsøkning på ti år. Av Forfatterforeningens 521 medlemmer kunne mellom ti og 15 personer vise til at de tjener over en halv million kroner i året. De fleste tilhører mellomsjiktet. Opplysningene er basert på en såkalt INAS-rapport om kunstneres økonomiske vilkår fra 1996, fremskrevet i den litteratursosiologiske studien ”BOK-NORGE”.  I 2019 har forfatterforeningens medlemsmasse økt til 670 medlemmer, mens knapt 20 av dem greier å leve av forfatterinntekter alene. Forfattere i forlag får mellom 13 og 16 % av salget. En leser som betaler 399.- for en bok, gir forfatteren som har skrevet den 67.- , bokhandelen 159.- og forlaget nærmere 170.- , om man fremskriver etter samme logikken. Det synliggjør at mye av bøkenes inntekt, sett fra forfatterens side, forsvinner i mellomledd på vei mellom forfatter og leser. Den forfatteren som vil tjene en gjennomsnittslønn for norske husholdninger på 430.000.- , vil måtte selge bortimot 6.500 bøker. Det gjør de færreste, også de som utgir på forlag.

Ved publisering på forlagene, tar forlaget all risiko, stiller med redaktør, ordner omslag, illustrasjoner osv. En selvpublisist må betale alle mellomledd selv. Mens man venter på inntektene, må det knipes på utgifter. Uavhengige forfattere er nemlig avhengig av den samme prosessen som forlagene, er mer avhengig av egenfinansiering, er avhengig av å finne sine egne løsninger på å få bøkene ut i handel. Dette er ordninger som foreløpig ser ut til å være vanskelig tilgjengelig for selvpublisister i det ordinære kretsløpet. Selvpublisister som har et valg og likevel velger selvpublisering, takker altså ”nei” til forfatterbonus for å kjenne på en slags frihet. Frihet til å bruke hvem man vil, til å bestemme hva man vil, MEN uten kunnskap om hvor lett det er å tråkke feil i et stadig økende mylder av forfattertjenester. For å belyse, eller utdype indiforfatteren, har jeg tatt utgangspunkt i inndelingen til ALLI, bearbeidet av Gyldendal/Ark, og presenterer dem i min egen forståelse av begrepene.      

(Fritt etter ALLI og Gyldendal/Ark)

Selvpublisisten er ikke er så opptatt av hva som skjer i feltet, men vil skrive og gi ut bok. Mange skriver fra hjertet og mener de har noe å fortelle. De fleste har en annen hovedjobb og skrive ved siden av. Har gjerne gått på skrivekurs og kan litt om skriving. Kan lite om litteraturfeltet og skriver for en liten målgruppe. Kanskje for slekt og venner, eller ”folka på jobben”.

Indieforfatteren er mer klar for kamp. Hun har et sterkt ønske om uavhengighet, vil ha kontroll på eget forfatterskap og har alltid likt å skrive. Hun er aktiv på sosiale medier og bygger seg et nettverk i Indie-miljøet. Har fått avslag hos forlag, har kanskje gitt ut bøker tidligere og er opptatt av selvstendighet.

Forfatterentreprenøren, som jeg har valgt å kalle den profesjonelle selvpublisisten, vil leve av skrivingen. Hun har etablert eget forlag, har høye ambisjoner på egne vegne, har et profesjonelt nettverk og planlegger flere utgivelser. Hun har gitt ut bøker før.

Settes disse inn i en graf som hensyntar grad av ambisjonsnivå og formidlingsbehov får vi et bilde på forskjellige typer selvpublisister, som har mye å tilføre litteraturfeltet.

(Etter inspirasjon fra ALLI)

Jeg er opptatt av at det må være plass til flere typer forfattere enn dem som får innpass i forlagsbransjen.

Selvpubliserende forfattere trenger tjenester som tilfredsstiller det litterære markedets krav til høy bevissthet på faglig kvalitet i alle ledd. Markedet er voksende. Det finnes etterhvert mange som tilbyr forfattertjenester. På slutten av 2019 kunne Klassekampen formidle at nesten 40% av forfatterforbundets medlemmer gir ut bøkene sine selv. Forfatterforbundets leder Eystein Hanssen er ikke overrasket over at flere forfattere velger å stå for egne utgivelser. ”Noen er svært bevisst det å være uavhengig, andre ønsker en større del av inntektene, og for andre igjen er det eneste mulighet til å få ut boka”.

Det finnes altså mange forskjellige forfattertyper både i og utenfor det etablerte litterære kretsløp. Den moderne forfatter ønsker mer frihet til å velge selv og samtidig ha kontroll og eierskap over egen tekstproduksjon. Forlagsbransjen har ikke tilrettelagt for denne friheten. At forlagene i tillegg eier og drifter alle publiseringsledd mellom boken og leseren, gjør det nødvendig å gå nye veier. Forfatterentreprenøren er i ferd med å tre frem som den profesjonelle selvpublisist Hybridforfatteren, som har selvpublisert og utgitt gitt ut på forlag, blir stadig mer vanlig. Forlagshopping skaper mer usikkerhet også for de tradisjonelle forlagene. Kunnskapen om publisering, distribusjon og salg blir lettere tilgjengelig for flere.

Det skulle bare mangle at ikke dette også fikk konsekvenser for forfatter-rollen. Som forfatterentreprenør og hybridforfatter omfavner jeg disse endringene og går gjerne i bresjen for å harmonisere dagens mange ordninger slik at de også blir å gjelde for den moderne forfatter i nær fremtid. Det blir kunstig om forlagsbransjen skal tviholde på ordninger skapt i en tid hvor forlagene satt i posisjon til å tilrettelegge forfatterens premisser. Det er min overbevisning at den moderne forfatter vil det annerledes.

Del på sosiale medier

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Share on email