Som et krydder i en utdanning som gir stor innsikt i den litterære produksjonens historiefortelling har jeg nå vært på et spennende foredrag om selvpublisering. Om et norskt ektepar som gjennom noen års hardt arbeid har hatt en vellykket selvpubliseringsprosess. Suksess er nemlig ikke normen innenfor denne nye trenden som i stor grad motiveres av større inntjening og bedre kontroll over egne bokprosjekter. De fleste som selvpubliserer ender som anonyme utgivere, ofte noen kroner fattigere enn da de startet. Spesielt de som velger den tradisjonelle papirboken.
En bokutgivelse er et resultat av mange prosesser. Prosesser som tradisjonelt er sett på som godt bevarte bransjehemmeligheter. Mange av dem krever faglig presisjon og lang erfaring. Som selvpubliserer må man selv sørge for at disse prosessene holder faglig god kvalitet, enten det er språkvask, ombrekking, registrering av forlag i bokbaser, inngåelse av distribusjonsavtaler og ikke minst det å være sin egen markedsfører. Prosesser som enhver utgiver må forholde seg til, enten de utgir i bokformat, som e-bok eller lydbok (den må jo leses av noen). Tilbudene og variantene er mangfoldig i den digitale verden.
Ingen forlag drives uten penger. Bøker må selges. For å finansiere høylitterære utgivelser med sparsomt antall lesere, må forlagene også gi ut kommersielle titler. Er du en sikker utgiftspost vil nåløyet til å bli antatt være mye høyere enn om du er en lovende inntektskilde. I bransjen kalles denne balansen børs og katedral. Det kommer ut 19 bøker hver virkedag i Norge. Det brukes mye penger på markedsføring. Hvordan kan en selvpubliserer konkurrere med dette?
Forberedelsesfasens viktigste formål er å legge til rette for bokens suksess. Alle avtaler må gjøres med tanke på kostnadsbesparelser. Det innebærer god selvinnsikt i hvilke oppgaver en er i stand til å gjøre selv til en billig penge, det handler om hvilket nettverk en har og i hvilken grad det kan brukes med gode faglige resultater. Det handler om å være synlig og selge forventninger om boken allerede før boken er skrevet ferdig. Enhver omtale av det kommende produktet vil påvirke salget. Omtale i TV har stor effekt. Nyhetens verdi som vellykket selvpubliserer er ikke lenger så stor, fordi det nå er ganske vanlig å selvpublisere også i Norge. Annonser fører i liten grad til økt salg. Det blir derfor viktig å etablere gode markedsføringskanaler så tidlig som mulig i prosessen.
Selve trykkeprosessen byr også på nitidig arbeid og god kjennskap til detaljerte bransjekunnskaper. Her finnes mange muligheter til å tråkke feil. Billige trykkerier i utlandet kan være en språkmessig utfordring. Norske trykkerier er gjerne dyrere, men enklere å kommunisere med. Med begrenset budsjett må en sortere på hvilke prosesser som gir boken det mest seriøse uttrykket. Valg av fonter, ombrekkerens kunnskap om horunger og andre følgefeil, kolofonsider, ISBN nummer (Internasjonal Standard Book Number), scannestreker, omslagsdesign og tykkelsen på papiret. Når man blir sin egen redaktør blir det også mange spørsmål å ta stilling til.
Etter utgivelsen gjenstår det nødvendige salget som skal dekke de ovenstående kostnadskrevende prosessene. Da handler det om å selge seg selv. Ofte vil forfatteren være like viktig for salget, som boken. En tilgjengelig forfatter som har funnet sitt salgbare prosjekt, vil sammen med kreative måter å vise seg frem på, kunne øke interessen for boken. Det er viktig å gjøre seg noen tanker om hvor langt en er villig til å gå for å bli synlig i en jungel av nyheter, blogger, sosiale mediers daglige tsunamier av interessant og uinteressant informasjon. Tipper man over noen grenser kan en like gjerne bli en uinteressant forfatter som bare huskes for å ha gått for langt eller dummet seg ut. Det går noen flortynne grenser mellom høy grad av profilering og det å bli sett på som høy på seg selv. Den siste varianten er gjerne ikke like salgbar som den første.
En av mine undringer i forhold til selvpublisering er om den som nå skal dra i land dette omfattende prosjektet selv får tid til å skrive flere bøker. Det er et tankekors om alt merarbeidet for å lykkes som selvpubliserer går utover et fremtidig forfatterskap. Hvor mye tid blir igjen i denne prosessen til å stimulere skrivegleden, tenke ut nye gode bok ideer eller faktisk få tid til å skrive dem? Hemmeligheten lar seg avsløre. Den som kan vise til et godt salg for en selvpublisert bok, korter ned veien til de uoppnåelige store forlagene. Kanskje vil det være verdt et intenst arbeid med å utforske disse prosessene dersom det gjør en til en mer innsiktsfull og ettertraktet forfatter?