Selvpublisering er på full fart inn i litteraturskaping, produksjon og utgivelse av litteratur. Dette er det andre av tre innlegg om den selvpubliserende forfatter, som er et av de fire temaene som jeg skrev om i min mastergradsavhandling i faglitterær skriving, levert og bestått i sommer. I USA har selvpublisering lenge vært i vinden, og mange selvpubliserende forfattere har vist seg på bestselgerlister de siste årene. Dermed er det kanskje ikke så rart at flere av de virkelig store amerikanske aktørene på litteraturfeltet har utviklet egne plattformer for denne typen utgivelser. For å nevne to eksempler: Simon & Schuster er et av de fire største engelskspråklige forlagshusene, har etablert selvpubliseringstjenesten Archway publishing, mens bokhandelen med flest utsalgssteder i USA, Barnes & Noble, har integrert en selvpubliseringsløsning i sin drift.
Selvpublisering er den nye forretningsideen i det litterære kretsløpet også her i Norge. En bokutgivelse er et resultat av mange prosesser som tradisjonelt er sett på som godt bevarte bransjehemmeligheter. Mange av dem krever faglig presisjon og lang erfaring. Å selvpublisere en bok, er å gi den ut for egen regning, på eget forlag eller på et forlag som legger til rette for det. Et annet begrep er ”Indie-forfattere”. Indieforfatter er et relativt nytt ord som beveget seg inn i det litterære ordforrådet for fem-seks år siden. Ordet kommer fra det engelske ordet ”Indie author” hvor indie henspeiler på ordet ”indipendent”, altså uavhengig. ”Indie” i denne forståelsen av ordet, sto på trykk for første gang i en artikkel i New York times i 1928, da brukt om en filmprodusent. På 50-tallet ble ordet brukt om uavhengige plateselskap, spesielt innen Rhythm and Blues og Rock. (Michael Brady 2017). Vi finner selvpublisering som en veldokumentert metode allerede i 1931, da Irma S. Rombauer ga ut ”The joy of cooking” på et lokalt trykkeri, illustrert av datteren. I 1936 ble kokeboken plukket opp av et etablert forlag og gitt ut i nye opplag. Boken er solgt i over 18 millioner eksemplarer. I dag ville Rombauer kunne smykke seg med tittelen ”en meget vellykket Indieforfatter”. Det er flere eksempler på bøker som først ble selvpublisert med suksess, for så å bli utgitt på nytt av et etablert forlag, f. Eks Fifty shades og grey-trilogien.
Utfordringen med selvpublisering er å tilstrebe at alle prosessene i en bokutgivelse holder faglig god kvalitet, enten de utgis i bokformat, som e-bok eller lydbok. Tilbudene og variantene er mange i den digitale verden. Etterhvert som internett har endret vilkårene for forlagsvirksomheten finnes det flere organisasjoner som gir råd og veiledning om egenutgivelser. I Norge ble Boldbooks lansert 12. Mai 2017. Boldbooks er ikke et forlag, men en markedsplass som tilbyr forfattertjenester som fører til bokutgivelse. Siden oppstart i august 2016 har selskapet utviklet en web-plattform som møteplass for indieforfattere og ”litterære hjelpere”. Senere kom en nyutviklet selvbetjeningsplattform hvor forfattere og freelance-leverandører innen forfattertjenester møtes og utvikler bokprosjekter. I 2020 har de et velutviklet tilbud av kvalitetssikrede forfattertjenester som forfattere selv betaler for. Det er etablert en ”matchingtjeneste” hvor forfattere kan sende inn deler av sine manus og dermed finne en redaktør som ”matcher” dem. Forretningsideen er å modernisere og digitalisere bokutgivelsesprosessen ved å selge komplette tjenester og verktøy til forfattere slik at de kan gi ut egne bøker uavhengig av forlag.
Kolofon er eksempel på selvpubliseringsassisterende forlag, som allerede har holdt på i 20 år og har assistert ca.2000 selvpubliserte utgivelser. Dette har til nå vært et lite segment i litteraturbransjen. Bookfellow er en ny tjeneste, utgått av tidligere forlagsfolk, med fokus på å hjelpe selvpubliserende forfattere inn på markedet med bøker av god kvalitet. Det vokser altså frem en rekke nye ”hjelpere” som skal tjene penger på den moderne, selvbevisste forfatteren.
Allerede i 1994 ble ideen lansert om å selge bøker online. Det amerikanske IT-selskapet, Amazon, er kjent for å ha revolusjonert nettbokhandelen og har i mange år tilbudt selvpubliseringsløsninger for forfattere. Amazon driver elektronisk handel og har gjort netthandel-industrien til et av verdens ledende markeder. Jeg nevner dette fordi Amazon, som en salgsarena med stort nedslagsfelt, vokser frem som selvpublisistens løsning der hvor den norske forlagsbransje lenge har holdt den selvpubliserende forfatter på armlengdes avstand. Ironisk nok har det over tid skapt en fremvekst av tjenester de selv over tid har motarbeidet.
Under har jeg forsøkt å oppsummere den store variasjonen av litterære publisister langs en skala som forteller hvordan både selvpublisister og forlag plasserer seg i forhold til hverandre, med tanke på omfanget av forleggeri-virksomhet. De største etablerte forlagene på venstre side og med Boldbooks som bokorientert næring til høyre. I mellom dem finnes småforlag av alle slag, innen alle nisjer og av varierende kvalitet.
Den viser er at vi finner selvpublisister langs hele skalaen, med stor variasjon i kunnskapsnivå, ambisjonsnivå, koblinger til små og store forlag. Selvpublisister er derfor ikke en enhetlig gruppe forfattere. Det er først og fremst det dette innlegget handler om.
ALLI (Alliance of Independent Authors Association), er en engelsk organisasjon som bistår og støtter selvpubliserende forfattere. Boldbooks er deres partnermedlem og godkjent som tilbyder av forfattertjenester. De har også en liste over ureseriøse tilbydere, noe det kan være god grunn til å se opp for. Alle opererer med tre typer forfattere: Selvrealisereren, Indieforfatteren og den profesjonelle selvpublisisten, som jeg heretter kaller Forfatterentreprenøren, hvis mål er å utvikle et forfatterskap. ALLI presenterer seg som en global, non-profitt organisasjon som samler Indieforfattere i den hensikt å skape de beste forutsetninger for selvpublisering. ALLIs poeng har vært å identifisere stor variasjon på selvpublisisters ambisjonsnivå og formidlingsbehov. Dette er hensiktsmessig når man skal utvikle tjenester som skal møte selvpublisistenes behov. Det er i møte med forestillingen om en selvpublisist, fordommene i feltet oppstår.
Forfatterskolering er en av de nye trendene i litteraturfeltet. En rask, oppskriftsbasert tilnærming til skriving innenfor en enkelt sjanger. Det får mange med en forfatterdrøm i magen, til å kaste seg ut i skrivingens verden. Som sakprosaforfatter, nå med en master i faglitterær skriving, har jeg gått på diverse skrivekurs som har gitt meg viktig innsikt i skjønnlitterære grep. Jeg har gått egne kurs om det å skrive for barn. Jeg har også vært på skrivekurs som har beriket og stimulert skrivelysten. Alt er viktige bidrag for å bygge forfatterskap. I løpet av mastergradsprosjektet, hvor jeg har selvpublisert fire barnebøker, har jeg kjøpt følgende tjenester: Skrivekurs, redaktørtjenester, testlesere, språkvaskere, korrekturlesere, illustrasjon og design av omslag, ombrekking av omslag, illustrasjoner inne i boken, lay-out og ombrekking av tekstlig innhold.
Å få bestemme selv, har vært en av mine viktigste motivasjoner for selvpublisering. I samarbeid med illustratør og redaktør finner vi en løsning. Alle justeringer tar tid og koster penger. Erfaring, innsikt og talent koster penger. Det er selvpubliseringens definitive ulempe; kostnadene underveis i skriveprosessen kan fort bli store i søken etter det beste resultatet. Jeg er drevet av en grunnleggende oppfatning om at selvpubliseringstrenden er viktig som endringskompenent i litteraturfeltet. USA har kommet lengst i utviklingen, fulgt av Storbritania og andre engelskspråklige land som Canada, Australia og New Zealand. I Europa er det Tyskland som fører an. De skandinaviske landene er i oppstartsmodus.
Jeg er overbevist om at forfatteres kår generelt hadde vært betydelig dårligere uten forlagenes innsats, uten forleggerforeningens forhandlinger, uten forfatterforeningens små og store kamper for sine interesser. Bourdieu skriver i sin artikkelsamling ”Symbolsk makt” at det er spenningen mellom posisjonene, som er grunnlaget for feltets struktur. Strukturen bestemmer forandringene i feltet, gjennom kamper hvor det det står om, også er frembrakt gjennom tidligere kamper og at resultatet aldri er helt uavhengig av eksterne faktorer (Bourdieu 1996). Det er i disse kampene vi finner mulighetsrommet for endring. Tradisjonelt har feltet selv definert sine strukturer. De største forlagenes markedsmakt har styrt både produksjon, publisering og produktets verdi, men ikke alene. Kulturrådet og anmelderiet er også betydelige aktører med tanke på å kunne endre de strukturelle forholdene. Dette er komplekst.
Diskusjonene på sosiale medier da jeg pent ba mine skrivende kollegaer om å delta i undersøkelsen sammen med Gyldendal/Ark, avdekket en holdning som var preget av mistro, skepsis og tildels forakt i de lukkede rom på Facebook. Noen mente Gyldendal/Ark ikke bare vil ha en større del av kaka, de vil bake en helt ny kake og spise den selv! En av konklusjonene i undersøkelsen i samarbeid med Gyldendal/Ark gir håp.
”For å dempe stigmaet ved selvpublisering, må både forståelsen for langsiktighet økes og kvaliteten på selvutgitt litteratur heves. Dette forutsetter at brukerne tas på alvor og tilbys tjenester av tilnærmet samme kvalitet som etablerte forlag. Vi må derfor utvikle konsepter som setter brukerne i stand til å planlegge og gjennomføre publisering på profesjonelt nivå over tid. Vi må overvinne skepsisen mot oss som elitistisk bransjeaktør for å få innpass”.
(Gyldendal/Ark 2020)
Gyldendal/Ark-undersøkelsen har gitt systematisk innsikt om selvpublisistens tanker og behov:
- Det var gjennomgående hos de intervjuede at selvpubliserte forfattere har et ønske om å bli invitert inn i varmen (her tolket som del av den etablerte forlagsbransjen)
- Bokbransjen oppleves fordomsfull mot selvpublisistene.
- For å få innpass må det jobbes med å ”sette brukerne i stand til å planlegge og gjennomføre bokutgivelser på profesjonelt nivå over tid”.
- Det vil være større variasjon i kvalitet på selvpubliserte utgivelser enn den som er utgitt på forlag.
Konklusjonene samsvarer godt med min empiri. Samtidig bygger resultatene opp under fordommene, og forklarer dem til en viss grad, ved å vise til at selvpublisister (omtalt som potensielle brukere) må settes i stand til å planlegge og gjennomføre bokutgivelser på profesjonelt nivå over tid. Her skapes det inntrykk av at selvpublisister (generelt?) ikke er på et profesjonelt nivå og at det krever tid å få dem dit. Et utsagn som bryter med en av undersøkelsens konklusjoner; at selvpubliserende forfattere er like forskjellig som andre forfattere og har de samme behov for å bli sett og ivaretatt, med ønsker om et best mulig resultat. Denne dobbeltkommunikasjonen skaper en opplevelse av at undersøkelsen konkluderer med noe bra, men samtidig opprettholder noen fordommer, som konklusjonen egentlig burde ha tilbakevist. Ved å invitere Indieforfattere inn i næringskjeden, får alle en felles plattform, noe som gir andre muligheter for endring. Ved å holde Indieforfattere og selvpublisister utenfor den etablerte produksjonslinjen, skapes en ny vei utenom systemene, slik vi nå ser en tendens til. Det gir Indieforfattere erfaring og kunnskap som forlagene ikke har, men kanskje vil komme til å trenge. Selvpublisistenes rolle i dette handler til en viss grad om at indiekulturen, som er i ferd med å vokse frem i Norge, er en del av en internasjonal trend. Indiekulturen, eller selvpubliseringstrenden, kan endre maktforholdene på flere måter:
- Ved at det litterære feltet åpner opp og inkluderer forfattere som ønsker større eierskap til produksjon av eget åndsverk og sikre den faglig litterære kvaliteten med egne systemer. Flere deler kaken og kvaliteten høynes.
- Ved at det vokser frem en alternativ produksjonslinje og et alternativt marked hvor de frie markedskreftene får styre, på siden av den etablerte produksjonslinjen. Mer næringsorientert og markedsorientert anmelderi (bokbloggingen) vil også bidra til å gi mer av makten til leserne som styres av markedskrefter, heller enn et profesjonelt anmelderi.
Hvordan selvpubliseringens fremtid ser ut, vil være avhengig av om de må kjempe fra innsiden eller utsiden av det etablerte kretsløp. ”Utenfrablikket” kan være en slik hjelpsom posisjon. Den kunnskapen en selvpublisist etterhvert har ervervet ved å stå utenfor, kan bli en kunnskap de som sitter på gårsdagens kunnskap trenger. I den forståelsen gir Bourdieus holistiske syn på makt og endring godt nytt for selvpublisister. Men bare de som har penger nok. De som selv kan bære risikoen ved ikke å få innkjøp hos kulturrådet eller direkte avtaler med biblioteksentralen. De som har god plass til et lager på soverommet, i tilfelle det kommer noen innom som vil kjøpe. For det vil ikke bli enklere å få bøkene inn i bokhandelen.
Bildet av forfattertyper og publiseringsformer er altså i endring i bokbransjen. Det vil utfordre både roller, påvirkningsmuligheter og aktørperspektivet i litteraturfeltet. Her ser vi en endring som rammer hele bransjen – ikke bare ved selvpublisering. Jeg tenker likevel det passer med å avslutte med et sitat fra et lukket forum for indieforfattere på Facebook:
Men husk, vi er pionerene som åpnet det nye landet. Det er dette som er framtiden for veldig mange forfattere. Bokhandlerne og alle andre vil før eller siden erkjenne at de er nødt til å lytte til oss hvis de vil selge bøker som folk vil ha, så stå på!
(Anonym selvpublisist)