Sakprosaens egenart

Sakprosa brukes i hverdagslitteraturen om all tekst som ikke er å anse som skjønnlitterært. Ofte forbinder vi skjønnlitterære tekster med romaner, noveller, drama eller lyrikk. Noen ganger kaller vi sakprosa for faglitteratur eller kanskje enda mer spesifikt, lærebøker. Skillet mellom fakta og fiksjon kan også fungere. Men en annen, mer dynamisk måte å se det på er forholdet mellom teksten og den ikke-tekstlige virkeligheten. Hva forventes av en leser med tanke på forståelsen av den virkelighet som blir formidlet i teksten eller hos forfatteren da teksten ble til. Sakprosatekster skal ikke være fri diktning eller det vi kaller fiksjon. En sakprosatekst har kilder. Kildene må være troverdige og faktabasert. En leser av en sakprosatekst har forventninger til at det hun eller han leser skal være en beskrivelse eller et utsagn om noe virkelig. Forfattere skal være navngitte i den litterære sakprosaen. I den mer funksjonelle sakprosaen kan også insitusjoner eller ikke navngitte personer stå bak. Da er forfatterforståelsen mer kollektiv, som eksempelvis i tekster som representerer et politisk ståsted eller tekstede bruksgjenstander. Forventningen om virkeligheten skapes ofte ut fra den sammenhengen teksten inngår i.

Tønneson (2008) skriver i «Hva er sakprosa» at det er tekster som adressaten har grunn til å oppfatte som direkte ytringer om virkeligheten. Sakprosateksten kommuniserer gjennom skriftlig verbalspråk, men dette skjer ofte i samspill med andre tegnsystemer. 

Det norske Kulturrådets innkjøpsordning for sakprosa har benytter følgende definisjon av sakprosa: «litterære tekster som adressaten har grunn til å oppfatte som direkte ytringer om virkeligheten, skrevet i en essayistisk, fortellende, resonnerende, opplysende eller argumenterende form, av én eller flere forfattere og for et allment publikum»

Grensene mellom skjønnlitteratur og sakprosa kan være vage og gjenstand for diskusjon i samfunnet. Mange forfattere leker med sjangeroverskridende tekster. En historiebok kan fort bli til en skjønnlitterær tekst om det faktabaserte innholdet skrives som en roman. Samtidig kan også romaner av skjønnlitterære forfattere leses som politiske pamfletter. Sakprosa som begrep er lite kjent andre steder i verden og regnes som et Nordisk fenomen. Begrepet har sitt opphav i den svenske delen av Finland i 1938. Det finnes ikke noe annet begrep tilsvarende på Engelsk, tysk eller fransk. I England brukes ofte ord som «non-fiction» om sakprosa.

Del på sosiale medier

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Share on email