Kap 4 – SAKPROSA :
Tekstens forhold til virkeligheten
Her trekkes det frem forskjeller på skjønnlitterær og faglitterær skriving.
(NB! Forenklinger)
| Skjønnlitterært | Sakprosa |
| flertydighet | entydighet |
| Som privatperson | Som en fag-person (rolle) |
| Eksperimentere med sjangere | Mer sjangerfast |
| Perspektivet – lite distanse | Perspektivet – distansert |
| Det subjektive jeget er synlig | Man skjuler sitt subjektive jeg |
| Budskapet kan være skjult | Tekstens funksjon |
| Gjennomsiktighet | Tydelighet |
| Etos, Pato og Logos. Patos viktigst. | Etos, Pato og Logos. Etos viktigst. |
Å skaffe seg etos:
- Å tilegne seg informasjon
- Å ha tilstrekkelig kompetanse
- Å forstå
- Å være klok
Tekstens premiss: Let etter tekstens premiss – tekstens utsagn, det som skal argumenteres for. Det må være sammenheng mellom tekstens premiss og konklusjon.
Å skrive i arbeidslivet: Oversiktlig, klar og entydig. Kannselistil. Substantivsyken.
Å være student : Om skrivesperre, startkabler og inspirasjonsøvelser. Om vitenskapelig arbeid og veiledning. Valg av teori og metode. Seks tips til studenten. Om å være profesjonell.
Å formidle fagstoff: Forskningsartikkelen – IMRaD-modellen. Popularisering og tellekanter. Faglig integritet. Leserperspektivet. Prosjektbeskrivelsen. Forlagsdirektørens drøm. Realitetsorientering. NB! Intervju med Tønneson.
Å skrive dokumentarisk: Historien som en konstruksjon. Det finnes ingen mal for å skrive dokumentarisk.
Å skrive biografisk: fiksjon vs. Biografi. Å skape en sammenheng av fragmenter. Metaforer.
Å skrive Essayistisk: Et tydelig ”jeg”. Det formale og informale essay.
Sakprosaskriverens bruk av de fem muser:
- Danseren fremstår mer som en fornemmelse, en intuisjon. Famlefasen er et godt uttrykk. Danseren er nær og oppslukende. Danseren har ingen plan, den er som en improviserende jazzmusiker. Leken og på leting. Den er bevegelse. Danseren må holdes i stramme tøyler i en sakprosatekst.
- Samleren representerer hva livet har lært oss, det vi har lest, samtaler vi har overhørt, ideer vi hadde for lenge siden. En forfatters skattekiste. For en sakprosaforfatter må samleren være betydelig mer systematisk enn for en skjønnlitterær tekst.
- Skaperen er energi, flyt og skriveglede. Arbeidsmetoden er ofte usystematisk og planløs. Skaperen lar seg ikke begrense av regler. Noen kaller det inkubasjonsfasen, når noe arbeider inni oss, før vi selv har fått helt taket på hva det er som vil ut. Den er motsatsen til skrivesperren.
- Ordneren har alltid en plan og sorterer informasjon systematisk. En korrekturleser med sans for detaljer. Ordneren elsker å strukturere stoffet og gjør ting korrekt etter reglene. Alt har en årsak og en virkning. En viktig muse for en sakprosaforfatter.
- Analytikeren tar fugleperspektiv, eller et metaperspektiv, på sin egen tekst. Analytikeren er glad i ordneren, men lar seg ikke nødvendigvis frustrere av kaos. Analytikeren stiller spørsmål, avdekker tekstens premiss og påpeker undertekster. Analytikeren er diffus og må selv velge å dukke opp. Den kan ikke påkalles, men er et resultat av forskjellige metodiske grep og innfallsvinkler. Helt nødvendig i en vitenskapelig sakprosatekst.