Vi har lagt bak oss en lang periode med stillstand, kulturdvale og for noen skikkelig skrivekløe.
Det er flere enn meg som har brukt denne noe underlige tiden til å skrive, skape og reflektere. Det fører gjerne til noe. For min del satt jeg det første året og avsluttet min masteroppgave «Why go Indie» med underteksten «Selvpublisisten – en ubuden gjest i det litterære selskap?»
Deter en stund siden jeg systematisk gikk gjennom bokbransjens kretsløp, satte meg inn i publiseringens og bokproduksjonens grunnleggende premisser. Jeg oppdaget noen skjær i sjøen, hvor man konsekvens har valgt å legge et lokk over det faktum at det er forfatterne som som tjener minst av alle som er involvert i prosessen med å lage en bok. Ja, vi finner unntak, men med mindre du heter Knausgård eller Jo Nesbø, så skal det mye til å bli rik på å selge bøker. Ja, vi har støtteordninger som gir noen bedre muligheter enn andre.
De er basert på hvor gode man er på å skrive søknader, ikke hvor mange lesere bøkene får. Og jeg har heldigvis innimellom truffet på noen gode søknader og det er jeg takknemlig og glad for. Det blir det bøker av. For min del er det ikke bare blitt bøker, men mange nye ideer til hvordan jeg kan leve for og kanskje etterhvert av å være over snittet engasjert i litteratur.
Jeg har selv valgt å «Go Indie» på sett og vis. Selv om jeg vel egentlig ser flere utfordringer enn løsninger akkurat nå. Kanskje kan det være en trøst at bransjen som helhet sliter. Covid ble også et knefall for mange. Mange sa at de næringene som ikke greide seg gjennom pandemien ikke hadde livets rett. Nja! Kanskje det? Iallefall gjorde disse årene noe med muligheten for de som bretta opp armene og staka ut nye kurser.
Folk leser mindre. Det gis ut flere titler enn noen gang, men selges færre bøker. Fremtiden ligger i strømming, sier noen. Tja! kanskje det?
Det vil jo være avhengig av om forfattere i fremtiden vil kunne se noen forbedringer for egen del, eller om feltet utvikler seg i retning av at eierne av plattformer og ordninger som formidler bøkene, i fremtiden blir viktigere enn de som faktisk skriver dem.
Eller er det sånn at det er de samme som leser som også skriver, slik at vi i prinsippet etterhvert bare leser hverandres bøker, mens de som kanskje hadde tjent mest på å komme seg inn i den litterære bobla, bare blir skjøvet enda lenger ut?
For det litterære kretsløp endrer seg. Min masteroppgave gikk nesten ut på dato den dagen jeg satte det siste punktum. Så fort endrer ting seg. Stadig flere små forlag etableres. Stadig flere halvstore forlag kjøper opp de små. De store forlagene fortsetter å ture frem uten nevneverdig blygsel og gir et inntrykk av at de fremdeles ikke tenker at selvpublisistene truer deres eksistens.
jeg har iallefall brukt pandemien til å skrive og skape. Et nytt litterært selskap har sett dagens lys. «Forfatterentreprenøren». I mitt hode vil en forfatterentreprenør, være en forfatter som både skriver og tar ansvar for å koordinere publiserings- og produksjoonsleddene. Det er en stor oppgave, men mange begynner nå å bli flinke. Jeg har for eksempel samarbeidet med noen råflinke folk som gjør at jeg snart kommer ut med en ny bok. Ja, ikke bare én. Det kommer flere. Men det kommer én av gangen. Først må jeg pleie den første utgivelsen og ta en slags puls på markedet. For markedstenkingen er rått tilstede nå hos oss som har valgt å bli entreprenører.
Men hvordan svarer jeg opp spørsmålet om hva Covid har gjort med folks skriveglede? For det at vi har fått mer innetid, mer ro til å skrive, betyr vel ikke nødvendigvis at skrivegleden er berørt? Skriveglade var vi nok fra før, om vi har brukt pandemien til skriving. Kanskje vil den gleden vi kjenner på heller handle om at pandemien har gitt oss flere lesere, som igjen påvirker opplevelsen av å skrive positivt.
For helt ærlig, folkens? Vi vil gjerne at noen skal lese det vi skriver, vil vi ikke?
Så det er nå det starter. Det er nå vi må begynne å samle oss om de brede og mangfoldige leserne, så ikke litteraturbransjens vertikale integrasjon igjen stenger oss skriveglade ute. Hva litteraturbransjens vertikale integrasjon er?
Jo, det er den veggen vi møter vi som er så modige at vi gir ut bøker uten de store forlagene i ryggen. Vi som jobber på for å skape nye veier ut til våre egne lesere. Vi som ikke har det store markedsapparatet, vi som ikke er medeiere i de store bokhandlerkjedene.
Og kanskje er det bare bokbransjen som gjennom mange tiår har hatt en struktur som favoriserer de store på bekostning av de små?
Jeg tror mange av oss i større grad nå ser veier ut av dette, enn vi evnet tidligere. Fordi vi har fått mer kunnskap. Men også fordi det er så mange flotte, kreative sjeler der ute som vil gå den samme veien. Derfor stimuleres skrivegleden, skrivemotet og publiseringsviljen hos forfatterne. Fordi vi kan og fordi noen går foran og viser at det går i riktig retning!