Studiet har tatt meg inn i en ny forståelse av hvor mange innfallsvinkler til formidling som finnes. Det er noen lag som skal skrelles av en tekst før man sitter der med et resultat som egner seg til å deles med andre. Men en av tingene som kommer klart frem i mine prosesser, i innspill fra veiledere og medstudenter, har ofte handlet om å starte oppgaven et annet sted enn der jeg har begynt. Jeg har lært om meg selv at jeg bruker tid på å skrive meg inn i teksten. På et tidspunkt så åpenbarer det seg en bedre begynnelse enn den jeg har valgt å starte med. Da blir et godt skrivetips til meg selv; start skrivingen. Så kommer jeg til begynnelsen etterhvert.
Jeg skal skrive en biografi. Mitt biografiobjekt kommuniserte i våre første samtaler gjennom et ordforråd etablert på 50- 60 tallet som fotballspiller og senere trener. Det gikk i lange pasninger, avspark, utenfor sidelinjen og stang inn. Han hadde tatt med seg fotballens stammespråk inn i politikken. Og det rare er, at det fungerte helt utmerket.Når jeg nå skal skrive en biografi om en tidligere ordfører, er det fordi jeg har noe viktig å formidle som han er et godt eksempel på. Jeg har en ambisjon om å yte ham rettferdighet og gjøre han til en helstøpt person. Det er min ambisjon at det skal formidles i tekst som inngir stor grad av troverdighet og bidra med mitt eget tydelige etos. Jeg ser frem til et semester om biografi over nyttår.
På det faglitterære studiet er det å kjenne til fagets terminologi en forutsetning for å kunne avlegge eksamen. Likevel fører refleksjonene omkring språket og en forfatters skriverolle meg over i en forståelse av at rollen som tekstforfatter er vid. Perspektiv og distanse henger nøye sammen. I vekslingen mellom den indre og ytre verden, skaper skriveren seg sin troverdighet. Å skaffe seg etos og autoritet i sin tekst handler om å være oppdatert på informasjon, ha tilstrekkelig kompetanse på det man skriver om, å forstå gjennom å evne og innta andres perspektiv og samtidig være klok. Jeg må finne en balanse mellom det å følge fagfeltets stammespråk, skrevne og uskrevne regler og samtidig finne min egen vei. Min egen stemme.
Prosessen å skulle reflektere analytisk over skriveprosessen har gjort meg klokere. Jeg sitter likevel igjen med mange spørsmål som må utforskes videre. Fotballen har sitt eget stammespråk. Det har også offentlig forvaltning og politiske verv. Var det nettopp min hovedpersons fravær av formalisert stammespråk som gjorde at folk ville lytte til ham? Var det hans jordnære og allmenngyldige fotballspråk som gjorde at han nådde ut til så mange?