Er det håp for JONAS?

Mange har spurt om å få lese mastergradsoppgaven min, som omhandler selvpublisering og indieforfatterskap. I den sammenheng har jeg selvpublisert fire barnebøker, hvor produksjonen og publiseringen av den siste boken “JONAS og skogens gåte” har vært gjenstand for grunnleggende analyse. Jeg har valgt å legge ut korte utdrag fra oppgaven og dermed gjøre den litt mer lesevennlig.

En av mine konklusjoner er at bokbransjen på mange måter er i en ny støpeskje. Digitaliseringen har gitt oss nye muligheter, men har også endret lesevaner og markedstilgang. Jeg har tidligere beskrevet hvordan jeg som selvpubliserende forfatter har opplevd meg møtt av den etablerte forlagsbransjen. Det har vært interessant læring som forteller at selvpubliseringstrenden møter motstand i det etablerte. Samtidig er det umulig å ikke ta inn over seg at det å skrive en bok i dag er en mer tilgjengelig aktivitet for flere, ikke minst på bakgrunn av enklere produksjon og mer tilgjengelig kunnskap. Tidligere godt bevarte hemmeligheter er i seg selv blitt butikk for skrivende personer som vil tjene penger på å lære bort sine forfatterknep.

Utgangspunktet for bøkene om Jonas, var at jeg ble fostermor til to fremmedspråklige barn. For å lære dem norsk språk og kultur startet jeg i egne bokhyller, men det var  mange norske ord som var vanskelig å forstå. Bilder av vakker natur gjorde ikke inntrykk. Barna ville ”se det med egne øyne”. Disse reisene, når vi stadig oppdaget mer av det nye landet de var kommet til, ble utgangspunkt for å fortelle historier, skrive dem ned og senere lese dem. Prosessen bidro til raskt bedring både i språkpraksis, leseferdigheter og kulturforståelse. Den første boken handler om vårt nærområde, om Jonas og søsteren Ingrid og to barn med mørkere hud som ville utforske øya de bodde på. Etterhvert utvikles Jonas som den naturlige hovedpersonen. Jonas-bøkene er en serie som tar hele landet i bruk, som tar utgangspunkt i lokale miljøutfordringer, der spenningen gjerne er knyttet til relasjonelle utfordringer og hvor dyr og aktiviteter er involvert. Spørsmålet er om ideene er levedyktige nok i bokform alene? Jeg forsto raskt at barna kjedet seg med bare bøker. De ville underholdes. Etterhvert skapte jeg, i samarbeid med det yngste barnet og hans venner, både filmprosjekter og quizkvelder. Engasjementet for bøkene steg. Det gjorde også interessen for å lære om landet. Dette var morsomt. På det meste var det 11 barn med i denne gruppen av barnebokeksperter. Det var en stor motivasjon til å fortsette skrivingen. Det var også godt for integreringsprosessen. Planleggingen, gjennomføringen, ja hele prosessen med bøkene, har vært et viktig grunnlag for min motivasjon til å skrive dem. I tillegg er flere av barna blitt inspirert til å skrive selv. Det er jeg stolt av.

Jeg ønsket lenge at dette skulle kunne bli en sakprosa-bok, da det er en sjanger jeg føler meg hjemme i. I akademisk litteratur finnes det mange debatter og refleksjoner om hvordan litteratur kan eller bør kategoriseres. Men jeg skjønte raskt at jeg måtte utfordre meg selv. Jeg meldte meg på forfatterskolen og tok et barnebok-kurs. Å tilpasse språket, definere historien, skape karakterer, lage spennende scener, beskrive levende miljøer, ha treffende dialoger tilpasset aldersgruppen er helt sentralt for å lykkes med denne sjangeren. Synsvinkelen har vært gjenstand for en utvikling gjennom de fire bøkene om Jonas. Jeg startet som en allvitende forteller, men har stadig dreid meg nærmere å formidle historien gjennom Jonas og Jonas alene. Dette er et grep jeg opplever fungerer best. Tidlig i prosessen var det for mange karakterer. Jeg har i denne siste utgaven jobbet hardt med å kvitte meg med de voksne så langt det lar seg gjøre. Å lande synsvinkelen, gjorde det også enklere å utvikle karakterene, og ikke minst: å la karakterene utvikle hverandre. Med dette som ny spissing i manus fikk jeg mer ut av den enkelte karakter. Jonas som hovedperson ble tydeligere både for meg og for leseren. Min intensjon er at han skal utvikle seg til å bli barnas beste venn.

Selv om jeg ønsket å ha en faktabasert tekst, tyr jeg til skjønnlitterære grep, for å skape mer nærhet til hovedpersonen Jonas. Ved å gjøre ham litt veslevoksen og nerdete er tanken at det faktabaserte stoffet får større troverdighet, både når de presenteres i boka og når de suppleres i multimodale tekster. Barna begynner å bli nysgjerrige på Jonas. Det er starten på noe som kan utvikle seg til et realistisk barneunivers, det har vært min tanke hele den tunge veien gjennom selvpublisering. Prosessen har gjort meg tryggere på de grepene jeg har gjort videre.

I skjønnlitterære fortellinger for barn, er det viktig at hovedpersonen fremstår heltemodig, men han kan godt ha noen lyter. Som en lyslugget 11 åring på Norges solkyst, ble Jonas utstyrt med soleksem. At han som ung gutt er over gjennomsnittet glad i å lese bøker, er med hensikt. At jeg vil noe med bøkene mine må jeg vise gjennom hovedpersonens karakter. Barn greier seg bedre her i verden om de leser bøker (Spjældnes 2019). Men barn må også få være på digitale plattformer. At jeg som ”gammel dame” bruker digitaliseringen for å nå frem til barna, med et budskap om å leve livet mer i ett med naturen, tenker jeg er moderne. Min tanke har vært å utvikle JONAS som leselysten, engasjert og løsningsfokusert, en som aldri gir seg uansett hva som skjer. Ved å representere dagens besteforeldregenerasjon og samtidig beherske det digitale formatet, imponerer jeg barna og får dem til å lytte til det jeg har å si. På fagspråket forsøker jeg å etablere etos.

Vekslingen mellom det å følge gode ideer, holde fokus og en rød tråd, kan være utfordrende i prosess med barn. Hele tiden skal det opprettholdes en viss spenning. I barneekspertmøtene, hvor jeg luftet ideer med barna som deltar i gruppen, avdekker de i stor grad hva som skaper spenning. Det er knyttet til hva de selv er redd for. At foreldre skal bli borte, at dyr skal skade seg, at voksne skal gjøre stygge ting mot barn. Mange barn har fokus på lovlydighet og er opptatt av at alle skal følge reglene. Ikke minst er miljø-utfordringene langt fremme i barnas bevisshet. Voksne som ødelegger naturen er i ferd med å seile opp som de største synderne i barnas øyne. Barna begynner å bli svært bevisste på at de selv skal vokse opp på den samme jordkloden som foreldregenerasjonen har utviklet utover naturens egen bærekraft. Dette har jeg benyttet meg av i bokens dramaturgi. Jeg har dermed beveget meg over i det skjønnlitterære for å posisjonere meg som forfatter, både gjennom boken, gjennom de digitale plattformene, i et forsøk på å komme i posisjon til å etablere patos for å appellere til leseren.

Kunsten å avslutte et kapittel slik at barna kan glede seg til det neste handler om å skape en undring over hva som kommer til å skje. Det er viktig å holde på lesegleden. Å lykkes med dette, er helt nødvendig om man som forfatter skal vinne barnas oppmerksomhet. Mitt mål som produsent og forfatter, er at bøkene skal bidra til å stimulere til både dybdelesing og langlesning hos barna. Studiet av ”cliffhangers” er i så måte en nyttig vei å gå. Gjennom bevisstheten om at noe dramatisk kanskje er i ferd med å skje, holdes spenningen over i neste kapittel.

Når man vier flere år til å studere den faglitterære prosessen og så endelig har fått et bokbrosjekt man begynner å bli fornøyd med, er det viktig å jobbe med innsalg. Får jeg solgt ut opplaget før jeg starter produksjonen av den femte boken om JONAS? Er det håp for ham? Vil han bli lagt merke til i den tette jungelen av barnebøker?

Som forfatterentreprenør må jeg nå vie tiden min til markedsforståelse, til å utforske salgskanalene og forsøke å treffe barna i en tid hvor samfunnet ikke legger tilrette for nærkontakt med barn, noe som for meg er et stort savn. Koronasituasjonen og forlagenes vertikale integrasjon, gir ikke særlig håp om mulighetene for salg for en selvpublisist. Dette blir tema i neste blogginnlegg. Masteroppgaven konkluderte litt vemodig rundt dette. Samtidig skjer det mye i denne bransjen nå. Egne bokhandlere for Indieforfattere er på full fart inn som en av flere løsningsorienterte varianter. Jeg er ikke bare positiv til tendensen om segregering i forfatterstanden. Jeg skal nå sette inn en sterk offensiv og teste ut forskjellige digitale salgsarenaer i et forsøk på å skulle bidra til at mange barn i Norge får “JONAS og skogens gåte” til jul.

Del på sosiale medier

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Share on email