Bokhøsten varmer opp med kraftige vinder fra flere kanter. Når konkurransetilsynet varsler «ulovlig samarbeid med konkurransesensitiv informasjon», med straffegebyr på tilsammen 502 millioner, rister det i bokbransjens grunnfjell.
Forlagenes morselskaper «holdes solidarisk ansvarlig», skriver tilsynet i sitt varsel. Den innfløkte eierstrukturen dreier seg ikke bare om forlagene, men også om distribusjonsselskapene og bokhandlerne.
Jeg har lyst til å fortelle en historie: Jeg ga ut min fjerde selvpubliserte skjønnlitterære bok for barn før jul i 2019. Med et lite forlag har jeg begrensede muligheter i konkurranse med de store, som har bygd seg opp på statens innkjøpsordning gjennom en årrekke. Jeg har stor respekt for alle dem som ønsker å lese mine så langt 10 utgitte bøker. Denne gjensidige respekten vil jeg verne godt om. Barna liker hovedpersonen, bøkene og forfatteren. De bryr seg ikke om hvem som har produsert boken.
Handlingen i den siste boken er lagt til Savalen, et populært feriemål for familier i Hedmark og Trøndelag. Da mammaen til «Petter» i Trondheim ønsket å kjøpe boken min, ba jeg henne ta kontakt med en bokhandler i trønderhovedstaden. Hun gikk inn og spurte etter boken min. Bokhandelen sa at de ikke hadde den, noe som sikkert var sant. Mammaen til Petter var forberedt på svaret og spurte om de kunne bestille den. Nei, det var ikke mulig, svarte damen vennlig, og foreslo heller en bok av Jørn Lier Horst. Den hadde de mange av på lager. Moren til «Petter» gikk ut av bokhandelen med en Clue-bok av den tidligere politimannen under armen.
Nå unner jeg selvsagt Horst et salg. Likevel ble jeg litt ergerlig på selgerens gråhvite løgn. Jeg ringte nemlig til Forlagssentralen, hvor bøkene mine ligger og lengter etter en leser. De kunne fortelle at alt var i orden. Ingen fra den aktuelle bokhandelen hadde forsøkt å bestille boken.
Nå var det sånn at jeg kjente mammaen til «Petter». Hun ringte meg, og ville likevel ha boken min. Jeg sendte den til henne privat, en tjeneste Posten tok seg godt betalt for. Det gikk mye verdifull tid for at «Petter» skulle få den aktuelle boken. Dette i kontrast til Bokbasens mål om “å tilby effektiviserende felles infrastrukturløsninger til hele bokbransjen, og våre tjenester skal legge til rette for nyskapning og mangfold ved å skape smidig infrastruktur til lav kostnad for alle kunder”, som Bokbasen så velformulert skrev til meg i dagens e-post fra dem.
Men i lukkede fora på sosiale medier får jeg høre at det er mange selvpublisister som har opplevd det samme, til tross for Bokbasens edle intensjon. Blir selvpublisister regelrett motarbeidet av den etablerte forlagsstrukturen og det gjennomgripende eierskapet?
I oktober 2019 var jeg i Frankfurt. Det statsstøttede forlags-Norge, som gjennom en årrekke har lagt premissene for vårt verdenskjente, velorganiserte litterære kretsløp, var godt representert der nede. Besøket ga meg en sjelden god innsikt i mange sider av bransjens omfattende ordninger. Jeg har selvsagt tatt en prat med de største forlagene og de aktuelle bokhandlerne om episoden i Trondheim. De sier at det jeg opplevde ikke er tilfelle. Alle skal kunne selge bøker fra enhver bokhandel.
En prat med flere bokhandelansatte avslører imidlertid at de har en klar beskjed om å selge ut lageret først. De forteller også at det bestemmes sentralt hvilke bøker de skal ha på lager. Anonyme kilder, også på Forlagssentralen, kunne gjenkjenne min frustrasjon da jeg ringte enda en gang. Jeg er nemlig ikke den eneste som opplever at selvpubliserte bøker ikke en gang blir bestilt når kunden ber om det.
Når jeg så skulle prøve å finne ut av hvem som snakket sant, befant jeg meg i en merkelig runddans mellom forlaget, distribusjonen og bokhandelen. Det ble en dans i utakt. En dans hvor jeg åpenbart hadde misforstått alle trinnene. Det var altså jeg som tok feil? Denne erkjennelsen fikk meg enda mer interessert i den norske bokbransjen. Det er denne innsikten som gjør at jeg overhodet ikke er overrasket over nyheten, som av journalist Rogne i «BOK 365» kalles «Høstens store bokbombe». Jeg har nettopp avsluttet en Master i faglitterær skriving, hvor selvpublisering har vært tema. En trend som ser ut til å øke i hele verden. En trend som ser ut til å ha delt det norske litteraturfeltet i to.
Når de fire største forlagene, som gjennom sin vertikale integrasjon styrer hele bok-Norge, mistenkes for prissamarbeid og planmessige utgivelser, kommer nyheten om prissamarbeid ikke som en uvarslet tropisk syklon, men mer som en fønvind vi lenge har kjent kile i nakken. Med dette varselet ligger det an til storm, så får vi se om den noen gang treffer land, eller om den blåser seg ut på vei inn i kammerset, så vi atter en gang kan få se vår statsminister eller vår kulturminister skryte om vår norske forlagsmodells fortreffelighet i en festtale for den norske kultureliten.
Gjennom mitt arbeid med manus til bøkene og masteren erkjenner jeg at forfatterskap er et resultat av hardt arbeid, godt håndverk og mye tålmodighet. Men vi må også ha systemer som gir oss som ønsker større eierskap til vårt eget arbeide en sjanse til å nå ut til leserne. Uavhengig av utfallet av denne saken, er det godt at flere nå kan ta et blikk på det litterære bransjespillet. Fremveksten av selvpublisister, småforlag og en operativ Indie-kultur har i seg mye kraft og vilje. Når stormen har lagt seg, vil jeg ikke bli overrasket om Indie-kulturen smyger seg inn i landskapet som en liten solgangsbris mot toppene. Innenfor feltet vil de kunne bidra med ny innsikt. Utenfor systemene finnes tilstrekkelig kunnskap til å utvikle en sterk opposisjonskultur.
En hybridforfatter og forfatterentreprenør som meg går spennende tider i møte. Vi er sterke, kloke, selvstendige og skrivelystne mennesker som garantert vil være en viktig del av fremtidens moderne forfatterskap.