«De andre» – Analyse doku-film

I den Norske dokumentarfilmen ”De andre”, som kom ut i 2012, får vi et innblikk i hvordan unge asylsøkere blir behandlet i Norge. Vi følger ulike unge menneskeskjebner i ekstreme livssituasjoner. Et av regjeringens tiltak for å begrense innvandringen til Norge er å gi enslig asylsøkende barn midlertidige oppholdstillatelser. Meningen er at de skal returneres til hjemlandet når de fyller 18 år. I Norge har barnevernet omsorgsansvaret for barn uten nære omsorgspersoner. Det gjelder ikke for enslige asylsøkende barn mellom 15 og 18 år. Filmen”De andre” er en nær, provoserende og bevegende film om ungdom som kjemper for å beholde livshåpet. Filmen har vunnet flere priser og har ved flere anledninger blitt brukt til undervisning i videregående skole.

Filmens sentrale fortellinger kretser rundt Goli fra Kurdistan og brødreparet Husein og Hassan Ali fra Afghanistan. Mens brødreparet kjemper en desperat kamp for å bli værende i Norge, møter vi Goli i det han skal transporteres ut av Norge i håndjern. Gjennom å følge de to brødrene får vi innblikk i hvordan livet leves på asylmottaket. For den landsforviste Goli handler det om å unngå et liv i Kurdistan og prøve å finne veien tilbake til Norge eller et annet land for å leve et normalt liv.

Som tilskuer trekkes jeg spesielt inn i ungdommenes kamp for å styrke livshåpet. Hva er poenget med å gå på skole og lære norsk om de likevel skal sendes ut av landet når de fyller 18? Hvorfor skal de stues sammen i en klaustrofobisk tilværelse på et asylmottak mens de venter? Den fryktsomme nedtellingen til 18 års dagen står i sterk kontrast til norske ungdommers lengsel etter å bli myndige og bestemme selv. Der hvor nye veier åpner seg for ”våre ungdommer” stenges døren til fremtiden for våre unge asylanter. Denne konflikten holdes ved like gjennom hele filmen og blir på en måte motoren i fremdriften. Fortellingene som skildres har stor likhet med fjernsynets populære virkelighetsprogrammer, eller såpeserier, hvor periodevise fortellinger holder på tilskuerens interesse gjennom å kun delvis besvare de spørsmål vi som tilskuere forventes å få besvart. Men styrken i filmens følelsesappell adskiller seg vesentlig fra den gjengse doku-såpens tåredryppende sentimentalitet og sosialpornografi ved å være betydelig mer empatisk etterrettelig. Kanskje er filmens viktigste spørsmål om den yngste av brødrene vil få opphold på humanitært grunnlag på grunn av hans store traumer, som har gjort ham lam i bena?

Når Goli, mot slutten av filmen, havner i asylsøkernes ”ingenmannsland” i Hellas, ser vi hvilke kamper han må kjempe for å nok en gang må forholde seg til et land hvor han er uønsket. Filmskaperen har selv utsatt seg for en viss fare ved å følge Goli inn i soner som kontrolleres av politi og tildels voldelige opprørere. Hun forteller i et intervju (NRK-Lindmo 20.10.2012) at hun gjorde dette fordi hun kjente Goli godt og stolte på ham. Hun forsterker dermed troverdigheten til de kildene hun bruker i filmen. Parallelt med dette får vi en kort stund dele gleden ved at brødrene får opphold. Gleden blir kortvarig da de sendes til et nytt mottak som gir inntrykk av et enda snevrere og like meningsløst ”ingenmannsland” for dem et annet geografisk sted i Norge.

På mange måter kan vi si at filmen er en ”enpartspresentasjon” da vi ser lite til motkreftene i de konfliktene som berøres. Dette kan oppleves som en svakhet ved filmen. På den andre siden gjør dette det mulig å komme i dybden på de historiene som fortelles. Dette medvirker til å skape større troverdighet til ungdommenes fortellinger. Fremstillingsformen er en balansert kombinasjon av intervjuer, fortelling, muligens noen iscenesatte sekvenser og skjult kamera der Goli er på flukt over grensa mellom Tyrkia og Kurdistan. Denne filmfrekvensen er gjort av en innfødt, da en kvinnelig regissør ville ha utsatt seg for stor fare ved å opptre i dette landskapet. Hun måtte også be om beskyttelse for filmteamet sitt via en mafialignende organisasjon. (NRK 18.10.2012)

Jeg vil betrakte filmen som en observerende dokumentar. Bruken av musikk i kombinasjon med en tilnærmet poetisk filming, skaper sterke inntrykk og vi kommer tett på. Som forteller er filmskaperen representert både bak kamera, i direkte dialog med sine kilder, som voice over og som en som trer frem foran kamera når det er nødvendig. På den måten omfattes filmen av en rekke fortellertekniske virkemidler. Filmen er intens og viser et gjennomgående godt filmhåndtverk. Et sterkt virkemiddel var ungdommens skriverier på veggen og hvordan de til slutt bare ble vasket vekk. En viktig symbolsk handling som styrker budskapet om at disse ungdommene lett lar seg viske ut. Vi ville aldri ha hørt disse fortellingene uten denne filmen.

Jeg stusset derimot litt over bruken av 22. Juli som en slags underliggende stemning. Det var sterkt å se svømmende ungdommer vekk fra Utøya i anslaget. Var dette et billig virkemiddel som skulle henlede seeren til å sammenlikne terroren som rammet Norge, med hva det samme landet utsetter disse ungdommene for? Ville filmskaperen la Norges største terrorhandling i fredstid sette stemningen for filmens innhold? I så fall er jeg usikker på om dette var et nødvendig grep. I intervjuet i Dagsrevyen (29.09.2012) begrunner Olin sin bruk av 22. Juli.  Hun ønsker å appellere til folket og den stillheten og omsorgen som omfavnet de som var rammet av terroren på Utøya. Mange av asylsøkerne har reddet seg selv over middelhavet, blitt tatt imot på land, fått tilsynelatende hjelp til å komme i trygghet. Mange av asylsøkerne har opplevd å se sine kjære og nære bli drept i hjemlandet, noen har mistet alt de eier og har, likevel gir vi dem ikke den samme verdighet. Til tross for at Norsk lov gjelder for alle som oppholder seg i Norge, så gjemmer vi dem bort og glemmer dem. Ungdommene i ”De andre” har like stor rett til vår omsorg. De har like stor rett på trygghet og verdighet, mens de oppholder seg i landet vårt. Jeg opplever dette som filmens premiss. Med dette opplever jeg også Margareth Olin som en troverdig forkjemper for for de bortgjemte og bortglemte stemmene.

Som en av våre fremste dokumentarfilmskapere om norsk samtid ser Margreth Olin ut til å ta i bruk hele spekteret av virkemidler for å vise oss hvordan unge menn behandles som kasteballer i det norske asylsystemet. Hun vil fortelle det hun mener er en ufortalt historie og det har hun så absolutt klart. Som politisk kommentar fungerer filmen som et overbevisende argument ved å tydeliggjøre og synliggjøre asylpolitikkens virkninger på de som rammes av den. Mot slutten trer hun tydelig frem med sitt verbale artelleri hvor hun påpeker den norske asylpolitikkens brudd på FNs barnekonvensjon. På den måten blir også ”De andre” en sosialpolitisk film. En dokumentarisk kjempestein som egner seg til å lage store ringer i innvandringsdebatten. Filmen burde være en appell som mobiliserer. Filmen var aktuell da den kom i 2012, og holder seg som en god, sterk og nødvendig film også i 2017.

Del på sosiale medier

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Share on email