Bokomslag Til barnets pris

Barnevernsdebatt på avveie?

Et sideblikk på det å skrive en debattbok som ikke blir debattert

I oktober 2015 ga jeg ut en debattbok om norsk barnevern, ”Til barnets pris”.  Min ambisjon var å ha et utenforblikk på barnevernet i et systemperspektiv. Barnevernet fyller mange viktige funksjoner som sikkerhetsgarantist for barn og unges trygghet og omsorg. Min grunnleggende kritikk, som innspill til en viktig debatt, handlet om endringer i systemets driftsformer. Kort fortalt brukte jeg 240 sider til å begrunne hvorfor jeg mener det er uheldig å drifte et barnevern etter samme logikk som for næringslivet. Sagt på en annen måte betaler barn og unge en dyr pris for at næringslivstopper, driftseiere og investorer skal ta ut utbytte når barnevernstjenester og omsorg til asylsøkerbarn legges ut på anbud. Det er ingen grunn til å tenke at det skaper et bedre barnevern for utsatte barn og unge. Det er en illusjon som kun de som tjener penger på dagens system forsøker å opprettholde.

I de siste årene har vi hatt en barnevernsdebatt i forskjellige media som ikke har vært særlig konstruktiv. Diskusjoner foregår på mange digitale plattformer. Debattområdet spenner fra interne diskusjoner i lukkede rom på ”facebooksiden for barnevernspedagoger” til ”vi som hater barnevernet” hvor mennesker med dårlige barnevernserfaringer får skrive av seg sine frustrasjoner med massiv støtte fra likesinnede. I god gammel Bourdieu-ånd kan vi si at de opprettholder sine klare maktstrukturer og deler tanker og frustrasjoner i allerede etablerte kretser. Det blir lite meningsutveksling. Jeg vil kanskje våge den påstand at denne diskusjonsformen bare befester maktposisjonene og relasjonene mellom allerede dominerende posisjoner i barnevernsfeltet. De frustrerte og oppgitte bruker sine ressurser på en kamp som allerede er tapt. Etter min mening en debattform det blir lite utvikling av.

Jeg skrev boken «Til barnets pris» før jeg leste om den franske sosiologen Robert Escarpit. Hans tanker om det litterære kretsløp, som reflekterer over faser i prosessen fra forfatter via produksjons- og distribusjons apparatet og frem til leser og publikum, ga ny næring til mine tanker om hvorfor jeg føler jeg har bommet med noe jeg vet er riktig og viktig. Sammen med Bourdieus teori om sosiale rom, akkumulering av kapital og habitus, faller bitene på plass.

Et sideblikk fra en sosiolog på en fagarena som allerede har funnet en driftsform som gir klirrende mynt til pengesterke investorer, faller i dårlig jord. Det handler ikke om barnevernspedagogene som vil barnas beste. Det handler om hva de vil de som besitter de viktige posisjonene. At svenske investorer, som aldri har viet sitt liv til barnevernsfaget, eier over 50% av det norske private barnevernsmarkedet, forblir en godt bevart hemmelighet. Sånn fungerer næringslivet. De sitter bak det pent utsmykkede sceneteppe og drar i sine tråder. Men det handler også om barnevernets doxa, de kulturelle og samfunnsmessige selvfølgeligheter som får leve i beste velgående, fordi noen med makt vil ha det sånn. Kunnskap og innsikt som barnevernet tar for gitt fordi den formidles i det samme kretsløpet. Kunnskap og innsikt som ikke er like  selvfølgelig for oss andre, vi som også vil barns beste utenfor barnevernsfellesskapet.

Boken er møtt med positive heiarop fra flere lærere, fra helsesøstre, fra spesialister innenfor barne- og ungdomspsykiatrien. Men barnevernet møter mitt forsøk på debatt med larmende taushet. I barnevernfeltets sammenheng tilhører jeg minoriteten og utenforskapet. Likevel kan jeg finne trøst hos Jan Mukarovsky (Pragerskolen) som hevder at litterære tekster kan ha ulik funksjon for ulike lesere. Jeg har derfor bestemt meg for å flytte blikket til utenforskapet. Ikke de som jobber med barnevern og kanskje, eller mest sannsynlig, føler seg støtt av at jeg ikke blindt støtter alle deres metoder. Jeg må rette blikket mot de som er opptatt av vern av barn  uten å være i barnevernet.

Vi må gjenreise tilliten til at vi voksne, «folk flest» gjør en god oppgave i å verne både egne og andres barn. Så må vi ha et barnevern som tar seg av de barna som virkelig er i krise. Private eiere og drivere bruker mye av sitt overskudd på å fortelle omverdenen at privat både er bedre og billigere. Kanskje er det en riktig driftsform når man skal selge kajakker til sportsinteresserte og gåstoler til institusjoner. Men når man skal finansiere barn og unges hjelpebehov, og systemet er utviklet sånn at private drivere forhandler sin betaling på bakgrunn av hvor mange og kompliserte problemstillinger og diagnoser barn og unge har, så er det kanskje ikke å undres over hvorfor Norge ligger på verdenstoppen i nettopp diagnoser og medisinbruk hos barn og unge. Det er mange som tjener godt på det. De har mye makt og de støtter hverandre i sine usynlige nettverk. Det er betimelig å spørre hva så mange barn og unge skal med diagnoser, dersom det eneste det fører til er at investorer tjener mere penger.

En spesialist i barne- og ungdomspsykiatri sa til meg at jeg hadde truffet spikeren på hodet med boken min. Jeg var bare sånn sirka fem år for tidlig ute. Det er trist å sitte med en opplevelse av at vi skaper barn som som handelsvare, bruker mange millioner for å berike forretningsmenn og kvinner, fratar foreldre muligheten til å utvikle hensiktsmessige omsorgsstrategier på et tidspunkt i livet hvor de kunne ha utviklet seg til gode nok foreldre, fordi samfunnet på noen områder skal spare penger. Barnevernet har utviklet seg til å bli mer enn et vern for barna gjennom sin forretningsmessige driftsform. Det er rimelig god grunn til å stille spørsmålet om dette er til barnets beste.

Min ambisjon for å delta på masterstudiet for litterær skriving er å forstå litt mer av de mekanismer som fungerer i det litterære kretsløp. Hvordan kan jeg nå ut til de som trenger og ønsker min kunnskap, men som ikke helt vet det selv ennå?

Del på sosiale medier

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Share on email