Publisert

Skriving og publisering idag

En av oppgavene til den neste samlingen på mitt masterstudie i litterær skriving er å skrive blogg om samlingens tema. Til tross for at jeg ennå ikke har kommet meg gjennom hele pensum til dette semesteret, har jeg lest såvidt mye at jeg rammes av en viss form for prestasjonsangst. Der hvor jeg tidligere har tenkt at det viktigste er å skrive, formidle, reflektere og kanskje komme til en konklusjon som gir økt innsikt eller kunnskap, opplever jeg nå å få en innsikt i omfattende prosesser utenfor skrivekunsten som er av stor betydning for om budskapet jeg ønsker å formidle i det hele tatt når ut til de jeg ønsker å nå. Det litterære kretsløp er ikke bare omfattende, det er også i en form for omstøping. Så om jeg faktisk nå øker min innsikt i viktige prosesser knyttet til skriving og publisering, sitter jeg med en følelse av at min nye kunnskap allerede er gammelt nytt. Hvordan kan jeg utnytte den innsikten til å være en som ikke bare reproduserer gamle tanker og strategier, men kan omsette kunnskapen til å være med inn i den nye utviklingen. Hva er forutsetningen for å lykkes i det fremtidige kretsløpet av formidling og publisering?

Jeg vil formidle. Jeg mener jeg har noe viktig å si. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få sagt det ennå. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal si det. Men jeg vet nå, etter dette første året, at jeg ikke skal overlate til andre å bestemme hva jeg skal si og hvordan jeg skal få det sagt. Jeg vet hvilken fjelltopp jeg skal opp på. Jeg har begynt å gå i riktig retning. Jeg vet ikke helt hvor langt det er igjen eller hvor bratt det vil bli. Men jeg har de siste ukene kommet et godt stykke på veien og føler jeg har fått noen navigasjonsredskaper for den videre reisen.

Jeg skal skrive en master. Det skal bli til en bok. Jeg hadde tenkt at jeg skal ta utgangspunkt i min egen situasjon som fostermor for to afrikanske flyktningebarn. Spesielt fordi situasjonen har gitt meg nyttig innsikt som jeg opplever at de som har ansvaret for disse barna ikke er i posisjon til å tilegne seg. De er heller ikke så interessert i å tilegne seg erfaringene ved å leve livet sammen med dem. De er interessert i å fortelle hvordan de, fra sitt administrative utsiktspunkt, mener at vi som fosterforeldre bør leve livene våre. Det ikke bare provoserer meg, det skaper også en bekymring for disse barna og for utviklingen av et samfunn som øker sin polarisering omkring synet på dem. Dette kjenner både jeg og barna på kroppen hver dag.

Disse ukene og månedene har gitt meg ny innsikt. Oppgaven om taushetsplikten, mine erfaringer med barnevernet, gjør at mitt skriveprosjekt er i ferd med å endre karakter. Med utgangspunkt i forrige semester, har jeg nå bestemt meg for å skrive en biografi. En dokumentarisk biografi om en viktig historie hos ei som har levd et kort liv. Et liv som i det riktige perspektivet kan gi innsikt i hvordan barn overlever flukt alene, hvordan ungdom jobber med sitt identitetsprosjekt på tvers av kulturelle utfordringer. Jeg har etablerte prosjektets arbeidstittel : Alene til Norge.

Jeg får ikke lov å formidle historien. Taushetsplikten begrenser meg. Jeg har erkjent at jeg ikke kommer til å ta den kampen. Den koster for mye. Jeg forstår at det medfører store kostnader og usikkerhetsmomenter for barna. Da må jeg endre strategi. Boken skal formidles gjennom en jeg-person som ikke er meg. En jeg -person som får lov til å fortelle sin historie via meg. Barnets egen historie. Hvordan barnets erfaringer er med på å forme en nytt multikulturelt identitetsprosess. Hvordan et vanskelig identitetsarbeid hos en ungdom på flukt kan utvikle seg i et land som kun på midlertidig basis ønsker henne til en viss grad velkommen. Kanskje vil vi også kunne komme inn på hvilken rolle jeg som fostermor har hatt for i hvilken grad identitetsprosjektet har lykkes.

De siste ukene har ført til betydelig omforming av skriveprosjektet. Ny prosjektskisse er rett rundt hjørnet. Jeg føler en stor bør har veltet av mine skuldre. Jeg er sikker på at dette skal bli bra og går på med ny innsikt og nytt pågangsmot.

Publisert

Formidling og forleggeri

En ny sesong av føljetongen «Prøv å bli en forfatter noen gidder å lese» er under oppseiling. Jeg gleder meg til å sette igang med nye teorier, nye skrivegrupper, nye diskusjoner og nye problemstillinger. Jeg er meget usikker på om noen overhodet leser bloggen, men når oppgaven er å blogge , så blogger jeg. Jeg trenger nok å bruke litt tid på å utforske bloggformatet dette semesteret. Jeg er også nysgjerrig på videobloggens muligheter til å selge nysgjerrighet på litterære verk. Fremtidens formidling ligger i å beherske flere formater. Men det hjelper lite å vise seg ustanselig om man ikke har noe interessant å formidle. Jeg ser med spenning på høstens potensielle input av ny litterær kunnskap. Det er store tomrom å fylle.

Publisert

Barnevernsdebatt på avveie?

Bokomslag Til barnets pris

Et sideblikk på det å skrive en debattbok som ikke blir debattert

I oktober 2015 ga jeg ut en debattbok om norsk barnevern, ”Til barnets pris”.  Min ambisjon var å ha et utenforblikk på barnevernet i et systemperspektiv. Barnevernet fyller mange viktige funksjoner som sikkerhetsgarantist for barn og unges trygghet og omsorg. Min grunnleggende kritikk, som innspill til en viktig debatt, handlet om endringer i systemets driftsformer. Kort fortalt brukte jeg 240 sider til å begrunne hvorfor jeg mener det er uheldig å drifte et barnevern etter samme logikk som for næringslivet. Sagt på en annen måte betaler barn og unge en dyr pris for at næringslivstopper, driftseiere og investorer skal ta ut utbytte når barnevernstjenester og omsorg til asylsøkerbarn legges ut på anbud. Det er ingen grunn til å tenke at det skaper et bedre barnevern for utsatte barn og unge. Det er en illusjon som kun de som tjener penger på dagens system forsøker å opprettholde.

I de siste årene har vi hatt en barnevernsdebatt i forskjellige media som ikke har vært særlig konstruktiv. Diskusjoner foregår på mange digitale plattformer. Debattområdet spenner fra interne diskusjoner i lukkede rom på ”facebooksiden for barnevernspedagoger” til ”vi som hater barnevernet” hvor mennesker med dårlige barnevernserfaringer får skrive av seg sine frustrasjoner med massiv støtte fra likesinnede. I god gammel Bourdieu-ånd kan vi si at de opprettholder sine klare maktstrukturer og deler tanker og frustrasjoner i allerede etablerte kretser. Det blir lite meningsutveksling. Jeg vil kanskje våge den påstand at denne diskusjonsformen bare befester maktposisjonene og relasjonene mellom allerede dominerende posisjoner i barnevernsfeltet. De frustrerte og oppgitte bruker sine ressurser på en kamp som allerede er tapt. Etter min mening en debattform det blir lite utvikling av.

Jeg skrev boken «Til barnets pris» før jeg leste om den franske sosiologen Robert Escarpit. Hans tanker om det litterære kretsløp, som reflekterer over faser i prosessen fra forfatter via produksjons- og distribusjons apparatet og frem til leser og publikum, ga ny næring til mine tanker om hvorfor jeg føler jeg har bommet med noe jeg vet er riktig og viktig. Sammen med Bourdieus teori om sosiale rom, akkumulering av kapital og habitus, faller bitene på plass.

Et sideblikk fra en sosiolog på en fagarena som allerede har funnet en driftsform som gir klirrende mynt til pengesterke investorer, faller i dårlig jord. Det handler ikke om barnevernspedagogene som vil barnas beste. Det handler om hva de vil de som besitter de viktige posisjonene. At svenske investorer, som aldri har viet sitt liv til barnevernsfaget, eier over 50% av det norske private barnevernsmarkedet, forblir en godt bevart hemmelighet. Sånn fungerer næringslivet. De sitter bak det pent utsmykkede sceneteppe og drar i sine tråder. Men det handler også om barnevernets doxa, de kulturelle og samfunnsmessige selvfølgeligheter som får leve i beste velgående, fordi noen med makt vil ha det sånn. Kunnskap og innsikt som barnevernet tar for gitt fordi den formidles i det samme kretsløpet. Kunnskap og innsikt som ikke er like  selvfølgelig for oss andre, vi som også vil barns beste utenfor barnevernsfellesskapet.

Boken er møtt med positive heiarop fra flere lærere, fra helsesøstre, fra spesialister innenfor barne- og ungdomspsykiatrien. Men barnevernet møter mitt forsøk på debatt med larmende taushet. I barnevernfeltets sammenheng tilhører jeg minoriteten og utenforskapet. Likevel kan jeg finne trøst hos Jan Mukarovsky (Pragerskolen) som hevder at litterære tekster kan ha ulik funksjon for ulike lesere. Jeg har derfor bestemt meg for å flytte blikket til utenforskapet. Ikke de som jobber med barnevern og kanskje, eller mest sannsynlig, føler seg støtt av at jeg ikke blindt støtter alle deres metoder. Jeg må rette blikket mot de som er opptatt av vern av barn  uten å være i barnevernet.

Vi må gjenreise tilliten til at vi voksne, «folk flest» gjør en god oppgave i å verne både egne og andres barn. Så må vi ha et barnevern som tar seg av de barna som virkelig er i krise. Private eiere og drivere bruker mye av sitt overskudd på å fortelle omverdenen at privat både er bedre og billigere. Kanskje er det en riktig driftsform når man skal selge kajakker til sportsinteresserte og gåstoler til institusjoner. Men når man skal finansiere barn og unges hjelpebehov, og systemet er utviklet sånn at private drivere forhandler sin betaling på bakgrunn av hvor mange og kompliserte problemstillinger og diagnoser barn og unge har, så er det kanskje ikke å undres over hvorfor Norge ligger på verdenstoppen i nettopp diagnoser og medisinbruk hos barn og unge. Det er mange som tjener godt på det. De har mye makt og de støtter hverandre i sine usynlige nettverk. Det er betimelig å spørre hva så mange barn og unge skal med diagnoser, dersom det eneste det fører til er at investorer tjener mere penger.

En spesialist i barne- og ungdomspsykiatri sa til meg at jeg hadde truffet spikeren på hodet med boken min. Jeg var bare sånn sirka fem år for tidlig ute. Det er trist å sitte med en opplevelse av at vi skaper barn som som handelsvare, bruker mange millioner for å berike forretningsmenn og kvinner, fratar foreldre muligheten til å utvikle hensiktsmessige omsorgsstrategier på et tidspunkt i livet hvor de kunne ha utviklet seg til gode nok foreldre, fordi samfunnet på noen områder skal spare penger. Barnevernet har utviklet seg til å bli mer enn et vern for barna gjennom sin forretningsmessige driftsform. Det er rimelig god grunn til å stille spørsmålet om dette er til barnets beste.

Min ambisjon for å delta på masterstudiet for litterær skriving er å forstå litt mer av de mekanismer som fungerer i det litterære kretsløp. Hvordan kan jeg nå ut til de som trenger og ønsker min kunnskap, men som ikke helt vet det selv ennå?

Publisert

Det nærmer seg eksamen

Da sitter jeg her med øreklokker som sender avansert jazz i ørene mine. Fingrene taster desperat på maskinen for å gjøre de siste endringene. Jeg har lagt alle tekstene ut på bloggen for å være sikker på at de ikke blir borte. Min erfaring fra tidligere er at ting har en tendens til å skje de siste dagene og timene før levering. Hvor er den siste oppdaterte versjonen blitt av?

Jeg vet de ikke er ferdige. Jeg må kutte i fagteksten. Den er for lang. Jeg møter alltid på den utfordringen. Allerede på barneskolen skrev jeg så lange stiler at læreren måtte trygle meg om å posjonere meg. Det er enklere når vi har en oppgave som skal løses. Nå skal jeg printe ut alle versjonene, låse meg ut av skriveloftet mitt, spise en bedre middag med barna og kose meg med å kutte, finlese, få referansene på plass. Jeg har håpet akkurat nå. Det blir levering på mandag. Håper alle dere andre også er godt i rute!

Publisert

Min nye skriveblogg

Da er jeg igang med min skriveblogg på studiet biografisk skriving på høyskolen i Sørøst-Norge våren 2016. Til min overraskelse – og sikkert andres – kan jeg informere om at jeg har greid dette helt på egen hånd. Nå følger nok en del timer med fomling før jeg kan føre inn mine oppgavesvar og gjøre dem tilgjengelig for de i min skrivegruppe som skal lese og gi kommentarer. Dette er spennende og jeg gleder meg