Publisert

Jonas fra Tjøme

Bokomslag jonas og det syke havet

Etter å ha skrevet seks sakprosabøker om psykisk helse, rus og barnevern vender jeg blikket henimot fiksjonen. Hvordan formidle fakta på en inspirerende måte for barn? Jeg har endt opp med å skrive en spenningsserie hvor hovedformålet er å engasjere 4. – 6. klassinger i spørsmål om miljøvern. Jonas på 11 år reiser til forskjellige steder i Norge. Utgangspunktet for reisene er tilfeldig. Som sosiolog har jeg alltid med relasjonelle utfordringer som sidehistorie til hovedtema som tar opp det valgte geografiske stedets miljøutfordringer. På den måten lærer barna om det utvalgte geografiske stedet, om stedets historikk, om forskjellige relasjonelle utfordringer, samtidig som de skal løse en spenningsutfordring knyttet til miljø. Enten det dreier seg om klimaendringer, forsøpling av naturen eller vern av dyr, så går Jonas utrettelig inn for å lage en dyre- og miljøvernsklubb for barn. Klubben har fått navnet «Skjærgårdsbarna». Utviklingen av klubben skal ta 10 bøker, slik jeg nå ser det for meg. Den første boken i serien er Skjærgårdsbarna Verdens Ende og starter på Tjøme, som er hjemstedet til Jonas og familien hans. Jeg har valgt å gi ut bøkene på eget forlag og under psevdonym. Personlig synes jeg dette er et utrolig spennende og meningsfullt prosjekt. Men det gjenstår mye arbeid før jeg ser om det blir vellykket. Jeg skal helt klart stå på videre med dette.

Publisert

I møte med fienden

For andre gang sitter jeg oppslukt i den samme dokumentaren. Første gang fikk den tid til å synke. Denne gangen får jeg tid til å tenke. Rasisme, nasjonalisme, ekstremt høyrevridde ideologier presentert gjennom Deeyha Kahns nærgående kamera. Deeyha er en norskpakistansk kvinne i tredveårene, som i sine yngre dager var mer kjent som artisten Deepika. En av hennes hiter på 90- tallet var ”Get off my back” og hun ble spådd en lysende karriere i musikkbransjen. Hun ble fordrevet fra Norge etter trusler fra Islamske fundamentalister. Nå står hun støtt som en dyktig dokumentarregissør.

I filmen møter hun den høyreekstreme undergrunnen i USA. Ikke minst er hun tilstede i Virginia den fatale dagen i juli, da fredsaktivist Heather Heyer blir drept av en høyreekstrem demonstrant. Hendelsen rystet en hel verden, da en av demonstrantene fra høyresiden regelrett kjørte bilen inn i mengden av motdemonstranter, drepte Heather og skadet mange flere i byen Charlottsville. Men filmen tar seg også inn i andre miljøer. For det meste representeres nasjonalister, rasister og jødehatere gjennom frittalende unge menn tilhørende arbeiderklassen. Dokumentaren nærmer seg en grøsser når vi får et lite glimt inn i det høyreekstreme ”hvit makt”- miljøet i USA. Menneskerettsaktivisten og filmregissøren Deeyha får innpass i det høyreekstreme miljøet og kommer tett på. Det er forbilledlig hvordan hun balanserer innleggene og til stadighet minner dem om sin egen opprinnelse, som selverklært venstrevridd og muslim. Dette er en film alle bør se, uavhengig av politisk ståsted.

I 2013 ble Deeyha den første nordmann til å vinne en Emmy. Hun har en god og lun tilnærming til sine temaer og oppnår resultater med sine filmer. ”I møte med fienden” er dokumentarskaping på sitt beste. Nå venter dokumentaren fra samme regissør: Jihad: A story of the other, om Jihads hellige krigere. Dette føler jeg blir en herlig Dokusommer.

Publisert

Skjærgårdsbarna etableres i nord

Bokomslag Jonas og det lumske løpet

Dyre- og miljøvernklubben til Jonas på 11 år vokser. Når han besøker Finnmark for å heie frem sin kusine i juniorklassen av Norges mest spektakulære hundeløp, så skjer det spennende ting. Både Alta, Karasjok og Finnmarksvidda er gjenstand for en fortelling om Jonas og søsteren Ingrid. Kusinen Laila kjemper en kamp mot forsøk på juks under løpet. Jonas møter Mattis og får ny innsikt i samenes liv på vidda. Jeg benytter anledningen til å fortelle om Nordeuropas største Canyon, om hundeløpets virkning på naturen og om Fjellstuenes betydning for utøvelse av offentlig virksomhet i gamle dager. Som selvoppnevnt ekspert på fyrtårn, fatter Jonas interesse for fjellstuene som viddas fyrtårn. Alle bøkene må ha en antagonist. Denne gangen er det en konkurranselysten finne som representerer den voksne som barna må kjempe mot. På samme måte som grådighet var den drivende egenskapet i den første boken, så er vinnerlyst tema for denne. Det gir anledning til å snakke med barn om hvor grensene går for hvordan det er greit å oppføre seg i konkurranser når vinnerlysten er stor. Samtidig lærer barna mye om Finnmark, kulde, om hunder og om været. Ved å ha bokslippet i Alta, møter jeg på barn som er opptatt av sitt eget nærområde og som vil ha et spesielt fokus på hundeløpet. Det blir en ny spennende erfaring.

Publisert

Sakprosaens egenart

Sakprosa brukes i hverdagslitteraturen om all tekst som ikke er å anse som skjønnlitterært. Ofte forbinder vi skjønnlitterære tekster med romaner, noveller, drama eller lyrikk. Noen ganger kaller vi sakprosa for faglitteratur eller kanskje enda mer spesifikt, lærebøker. Skillet mellom fakta og fiksjon kan også fungere. Men en annen, mer dynamisk måte å se det på er forholdet mellom teksten og den ikke-tekstlige virkeligheten. Hva forventes av en leser med tanke på forståelsen av den virkelighet som blir formidlet i teksten eller hos forfatteren da teksten ble til. Sakprosatekster skal ikke være fri diktning eller det vi kaller fiksjon. En sakprosatekst har kilder. Kildene må være troverdige og faktabasert. En leser av en sakprosatekst har forventninger til at det hun eller han leser skal være en beskrivelse eller et utsagn om noe virkelig. Forfattere skal være navngitte i den litterære sakprosaen. I den mer funksjonelle sakprosaen kan også insitusjoner eller ikke navngitte personer stå bak. Da er forfatterforståelsen mer kollektiv, som eksempelvis i tekster som representerer et politisk ståsted eller tekstede bruksgjenstander. Forventningen om virkeligheten skapes ofte ut fra den sammenhengen teksten inngår i.

Tønneson (2008) skriver i «Hva er sakprosa» at det er tekster som adressaten har grunn til å oppfatte som direkte ytringer om virkeligheten. Sakprosateksten kommuniserer gjennom skriftlig verbalspråk, men dette skjer ofte i samspill med andre tegnsystemer. 

Det norske Kulturrådets innkjøpsordning for sakprosa har benytter følgende definisjon av sakprosa: «litterære tekster som adressaten har grunn til å oppfatte som direkte ytringer om virkeligheten, skrevet i en essayistisk, fortellende, resonnerende, opplysende eller argumenterende form, av én eller flere forfattere og for et allment publikum»

Grensene mellom skjønnlitteratur og sakprosa kan være vage og gjenstand for diskusjon i samfunnet. Mange forfattere leker med sjangeroverskridende tekster. En historiebok kan fort bli til en skjønnlitterær tekst om det faktabaserte innholdet skrives som en roman. Samtidig kan også romaner av skjønnlitterære forfattere leses som politiske pamfletter. Sakprosa som begrep er lite kjent andre steder i verden og regnes som et Nordisk fenomen. Begrepet har sitt opphav i den svenske delen av Finland i 1938. Det finnes ikke noe annet begrep tilsvarende på Engelsk, tysk eller fransk. I England brukes ofte ord som «non-fiction» om sakprosa.

Publisert

Faglogg

Studiet har tatt meg inn i en ny forståelse av hvor mange innfallsvinkler til formidling som finnes. Det er noen lag som skal skrelles av en tekst før man sitter der med et resultat som egner seg til å deles med andre. Men en av tingene som kommer klart frem i mine prosesser, i innspill fra veiledere og medstudenter, har ofte handlet om å starte oppgaven et annet sted enn der jeg har begynt. Jeg har lært om meg selv at jeg bruker tid på å skrive meg inn i teksten. På et tidspunkt så åpenbarer det seg en bedre begynnelse enn den jeg har valgt å starte med. Da blir et godt skrivetips til meg selv; start skrivingen. Så kommer jeg til begynnelsen etterhvert.

Jeg skal skrive en biografi. Mitt biografiobjekt kommuniserte i våre første samtaler gjennom et ordforråd etablert på 50- 60 tallet som fotballspiller og senere trener. Det gikk i lange pasninger, avspark, utenfor sidelinjen og stang inn. Han hadde tatt med seg fotballens stammespråk inn i politikken. Og det rare er, at det fungerte helt utmerket.Når jeg nå skal skrive en biografi om en tidligere ordfører, er det fordi jeg har noe viktig å formidle som han er et godt eksempel på. Jeg har en ambisjon om å yte ham rettferdighet og gjøre han til en helstøpt person. Det er min ambisjon at det skal formidles i tekst som inngir stor grad av troverdighet og bidra med mitt eget tydelige etos. Jeg ser frem til et semester om biografi over nyttår.

På det faglitterære studiet er det å kjenne til fagets terminologi en forutsetning for å kunne avlegge eksamen. Likevel fører refleksjonene omkring språket og en forfatters skriverolle meg over i en forståelse av at rollen som tekstforfatter er vid. Perspektiv og distanse henger nøye sammen. I vekslingen mellom den indre og ytre verden, skaper skriveren seg sin troverdighet. Å skaffe seg etos og autoritet i sin tekst handler om å være oppdatert på informasjon, ha tilstrekkelig kompetanse på det man skriver om, å forstå gjennom å evne og innta andres perspektiv og samtidig være klok. Jeg må finne en balanse mellom det å følge fagfeltets stammespråk, skrevne og uskrevne regler og samtidig finne min egen vei. Min egen stemme.

Prosessen å skulle reflektere analytisk over skriveprosessen har gjort meg klokere. Jeg sitter likevel igjen med mange spørsmål som må utforskes videre. Fotballen har sitt eget stammespråk. Det har også offentlig forvaltning og politiske verv. Var det nettopp min hovedpersons fravær av formalisert stammespråk som gjorde at folk ville lytte til ham? Var det hans jordnære og allmenngyldige fotballspråk som gjorde at han nådde ut til så mange?

Publisert

Pensumsammendrag : Andersen, Merete Morken (2008).

Kap 4 – SAKPROSA :

Tekstens forhold til virkeligheten

Her trekkes det frem forskjeller på skjønnlitterær og faglitterær skriving.

(NB! Forenklinger)

SkjønnlitterærtSakprosa
flertydighetentydighet
Som privatpersonSom en fag-person (rolle)
Eksperimentere med sjangereMer sjangerfast
Perspektivet – lite distansePerspektivet – distansert
Det subjektive jeget er synligMan skjuler sitt subjektive jeg
Budskapet kan være skjultTekstens funksjon
GjennomsiktighetTydelighet
Etos, Pato og Logos. Patos viktigst.Etos, Pato og Logos. Etos viktigst.

Å skaffe seg etos: 

  • Å tilegne seg informasjon
  • Å ha tilstrekkelig kompetanse
  • Å forstå
  • Å være klok

Tekstens premiss: Let etter tekstens premiss – tekstens utsagn, det som skal argumenteres for.  Det må være sammenheng mellom tekstens premiss og konklusjon.

Å skrive i arbeidslivet: Oversiktlig, klar og entydig. Kannselistil. Substantivsyken.

Å være student : Om skrivesperre, startkabler og inspirasjonsøvelser. Om vitenskapelig arbeid og veiledning. Valg av teori og metode. Seks tips til studenten. Om å være profesjonell.

Å formidle fagstoff: Forskningsartikkelen – IMRaD-modellen. Popularisering og tellekanter. Faglig integritet. Leserperspektivet. Prosjektbeskrivelsen. Forlagsdirektørens drøm. Realitetsorientering. NB! Intervju med Tønneson.

Å skrive dokumentarisk: Historien som en konstruksjon. Det finnes ingen  mal for å skrive dokumentarisk.

Å skrive biografisk: fiksjon vs. Biografi. Å skape en sammenheng av fragmenter. Metaforer.

Å skrive Essayistisk: Et tydelig ”jeg”. Det formale og informale essay.

Sakprosaskriverens bruk av de fem muser: 

  • Danseren fremstår mer som en fornemmelse, en intuisjon. Famlefasen er et godt uttrykk. Danseren er nær og oppslukende. Danseren har ingen plan, den er som en improviserende jazzmusiker. Leken og på leting. Den er bevegelse. Danseren må holdes i stramme tøyler i en sakprosatekst.
  • Samleren representerer hva livet har lært oss, det vi har lest, samtaler vi har overhørt, ideer vi hadde for lenge siden. En forfatters skattekiste. For en sakprosaforfatter må samleren være betydelig mer systematisk enn for en skjønnlitterær tekst.
  • Skaperen er energi, flyt og skriveglede. Arbeidsmetoden er ofte usystematisk og planløs. Skaperen lar seg ikke begrense av regler. Noen kaller det inkubasjonsfasen, når noe arbeider inni oss, før vi selv har fått helt taket på hva det er som vil ut. Den er motsatsen til skrivesperren.
  • Ordneren har alltid en plan og sorterer informasjon systematisk. En korrekturleser med sans for detaljer. Ordneren elsker å strukturere stoffet og gjør ting korrekt etter reglene. Alt har en årsak og en virkning. En viktig muse for en sakprosaforfatter.
  • Analytikeren tar fugleperspektiv, eller et metaperspektiv, på sin egen tekst. Analytikeren er glad i ordneren, men lar seg ikke nødvendigvis frustrere av kaos. Analytikeren stiller spørsmål, avdekker tekstens premiss og påpeker undertekster. Analytikeren er diffus og må selv velge å dukke opp. Den kan ikke påkalles, men er et resultat av forskjellige metodiske grep og innfallsvinkler. Helt nødvendig i en vitenskapelig sakprosatekst.
Publisert

«De andre» – Analyse doku-film

I den Norske dokumentarfilmen ”De andre”, som kom ut i 2012, får vi et innblikk i hvordan unge asylsøkere blir behandlet i Norge. Vi følger ulike unge menneskeskjebner i ekstreme livssituasjoner. Et av regjeringens tiltak for å begrense innvandringen til Norge er å gi enslig asylsøkende barn midlertidige oppholdstillatelser. Meningen er at de skal returneres til hjemlandet når de fyller 18 år. I Norge har barnevernet omsorgsansvaret for barn uten nære omsorgspersoner. Det gjelder ikke for enslige asylsøkende barn mellom 15 og 18 år. Filmen”De andre” er en nær, provoserende og bevegende film om ungdom som kjemper for å beholde livshåpet. Filmen har vunnet flere priser og har ved flere anledninger blitt brukt til undervisning i videregående skole.

Filmens sentrale fortellinger kretser rundt Goli fra Kurdistan og brødreparet Husein og Hassan Ali fra Afghanistan. Mens brødreparet kjemper en desperat kamp for å bli værende i Norge, møter vi Goli i det han skal transporteres ut av Norge i håndjern. Gjennom å følge de to brødrene får vi innblikk i hvordan livet leves på asylmottaket. For den landsforviste Goli handler det om å unngå et liv i Kurdistan og prøve å finne veien tilbake til Norge eller et annet land for å leve et normalt liv.

Som tilskuer trekkes jeg spesielt inn i ungdommenes kamp for å styrke livshåpet. Hva er poenget med å gå på skole og lære norsk om de likevel skal sendes ut av landet når de fyller 18? Hvorfor skal de stues sammen i en klaustrofobisk tilværelse på et asylmottak mens de venter? Den fryktsomme nedtellingen til 18 års dagen står i sterk kontrast til norske ungdommers lengsel etter å bli myndige og bestemme selv. Der hvor nye veier åpner seg for ”våre ungdommer” stenges døren til fremtiden for våre unge asylanter. Denne konflikten holdes ved like gjennom hele filmen og blir på en måte motoren i fremdriften. Fortellingene som skildres har stor likhet med fjernsynets populære virkelighetsprogrammer, eller såpeserier, hvor periodevise fortellinger holder på tilskuerens interesse gjennom å kun delvis besvare de spørsmål vi som tilskuere forventes å få besvart. Men styrken i filmens følelsesappell adskiller seg vesentlig fra den gjengse doku-såpens tåredryppende sentimentalitet og sosialpornografi ved å være betydelig mer empatisk etterrettelig. Kanskje er filmens viktigste spørsmål om den yngste av brødrene vil få opphold på humanitært grunnlag på grunn av hans store traumer, som har gjort ham lam i bena?

Når Goli, mot slutten av filmen, havner i asylsøkernes ”ingenmannsland” i Hellas, ser vi hvilke kamper han må kjempe for å nok en gang må forholde seg til et land hvor han er uønsket. Filmskaperen har selv utsatt seg for en viss fare ved å følge Goli inn i soner som kontrolleres av politi og tildels voldelige opprørere. Hun forteller i et intervju (NRK-Lindmo 20.10.2012) at hun gjorde dette fordi hun kjente Goli godt og stolte på ham. Hun forsterker dermed troverdigheten til de kildene hun bruker i filmen. Parallelt med dette får vi en kort stund dele gleden ved at brødrene får opphold. Gleden blir kortvarig da de sendes til et nytt mottak som gir inntrykk av et enda snevrere og like meningsløst ”ingenmannsland” for dem et annet geografisk sted i Norge.

På mange måter kan vi si at filmen er en ”enpartspresentasjon” da vi ser lite til motkreftene i de konfliktene som berøres. Dette kan oppleves som en svakhet ved filmen. På den andre siden gjør dette det mulig å komme i dybden på de historiene som fortelles. Dette medvirker til å skape større troverdighet til ungdommenes fortellinger. Fremstillingsformen er en balansert kombinasjon av intervjuer, fortelling, muligens noen iscenesatte sekvenser og skjult kamera der Goli er på flukt over grensa mellom Tyrkia og Kurdistan. Denne filmfrekvensen er gjort av en innfødt, da en kvinnelig regissør ville ha utsatt seg for stor fare ved å opptre i dette landskapet. Hun måtte også be om beskyttelse for filmteamet sitt via en mafialignende organisasjon. (NRK 18.10.2012)

Jeg vil betrakte filmen som en observerende dokumentar. Bruken av musikk i kombinasjon med en tilnærmet poetisk filming, skaper sterke inntrykk og vi kommer tett på. Som forteller er filmskaperen representert både bak kamera, i direkte dialog med sine kilder, som voice over og som en som trer frem foran kamera når det er nødvendig. På den måten omfattes filmen av en rekke fortellertekniske virkemidler. Filmen er intens og viser et gjennomgående godt filmhåndtverk. Et sterkt virkemiddel var ungdommens skriverier på veggen og hvordan de til slutt bare ble vasket vekk. En viktig symbolsk handling som styrker budskapet om at disse ungdommene lett lar seg viske ut. Vi ville aldri ha hørt disse fortellingene uten denne filmen.

Jeg stusset derimot litt over bruken av 22. Juli som en slags underliggende stemning. Det var sterkt å se svømmende ungdommer vekk fra Utøya i anslaget. Var dette et billig virkemiddel som skulle henlede seeren til å sammenlikne terroren som rammet Norge, med hva det samme landet utsetter disse ungdommene for? Ville filmskaperen la Norges største terrorhandling i fredstid sette stemningen for filmens innhold? I så fall er jeg usikker på om dette var et nødvendig grep. I intervjuet i Dagsrevyen (29.09.2012) begrunner Olin sin bruk av 22. Juli.  Hun ønsker å appellere til folket og den stillheten og omsorgen som omfavnet de som var rammet av terroren på Utøya. Mange av asylsøkerne har reddet seg selv over middelhavet, blitt tatt imot på land, fått tilsynelatende hjelp til å komme i trygghet. Mange av asylsøkerne har opplevd å se sine kjære og nære bli drept i hjemlandet, noen har mistet alt de eier og har, likevel gir vi dem ikke den samme verdighet. Til tross for at Norsk lov gjelder for alle som oppholder seg i Norge, så gjemmer vi dem bort og glemmer dem. Ungdommene i ”De andre” har like stor rett til vår omsorg. De har like stor rett på trygghet og verdighet, mens de oppholder seg i landet vårt. Jeg opplever dette som filmens premiss. Med dette opplever jeg også Margareth Olin som en troverdig forkjemper for for de bortgjemte og bortglemte stemmene.

Som en av våre fremste dokumentarfilmskapere om norsk samtid ser Margreth Olin ut til å ta i bruk hele spekteret av virkemidler for å vise oss hvordan unge menn behandles som kasteballer i det norske asylsystemet. Hun vil fortelle det hun mener er en ufortalt historie og det har hun så absolutt klart. Som politisk kommentar fungerer filmen som et overbevisende argument ved å tydeliggjøre og synliggjøre asylpolitikkens virkninger på de som rammes av den. Mot slutten trer hun tydelig frem med sitt verbale artelleri hvor hun påpeker den norske asylpolitikkens brudd på FNs barnekonvensjon. På den måten blir også ”De andre” en sosialpolitisk film. En dokumentarisk kjempestein som egner seg til å lage store ringer i innvandringsdebatten. Filmen burde være en appell som mobiliserer. Filmen var aktuell da den kom i 2012, og holder seg som en god, sterk og nødvendig film også i 2017.

Publisert

Nytt semester, ny kunnskap!

Da er det nest siste semesteret i master for faglitterær skriving påbegynt for min del. Første samling i Dokumentar tekster er unnagjort. Nysgjerrigheten er pirret. Er Film et bedre format for formidling av min historie? Kan jeg finne en god måte å kombinere bokprosjektet og en dokumentarfilm? Nye ideer kommer med ny kunnskap. Det er utrolig spennende og veldig interessant. Selvsagt litt nedslående at man allerede på første samlingen får beskjed om at det er vanskelig å leve av å lage dokumentarer. Men kanskje er det viktigere hva man lever for – enn hva man lever av?

Ikke desto mindre er jeg i gang med oppgavene som skal besvares, der gis det nettopp rom for å reflektere over hvilket format som egner seg best til å fortelle akkurat det jeg har på hjertet. Det eneste jeg er sikker på akkurat nå er at jeg har mye på hjertet

Publisert

Selvpublisering

Som et krydder i en utdanning som gir stor innsikt i den litterære produksjonens historiefortelling har jeg nå vært på et spennende foredrag om selvpublisering. Om et norskt ektepar som gjennom noen års hardt arbeid har hatt en vellykket selvpubliseringsprosess. Suksess er nemlig ikke normen innenfor denne nye trenden som i stor grad motiveres av større inntjening og bedre kontroll over egne bokprosjekter. De fleste som selvpubliserer ender som anonyme utgivere,  ofte noen kroner fattigere enn da de startet. Spesielt de som velger den tradisjonelle papirboken.

En bokutgivelse er et resultat av mange prosesser. Prosesser som tradisjonelt er sett på som godt bevarte bransjehemmeligheter. Mange av dem krever faglig presisjon og lang erfaring. Som selvpubliserer må man selv sørge for at disse prosessene holder faglig god kvalitet, enten det er språkvask, ombrekking, registrering av forlag i bokbaser, inngåelse av distribusjonsavtaler og ikke minst det å være sin egen markedsfører. Prosesser som enhver utgiver må forholde seg til, enten de utgir i bokformat, som e-bok eller lydbok (den må jo leses av noen). Tilbudene og variantene er mangfoldig i den digitale verden.

Ingen forlag drives uten penger. Bøker må selges. For å finansiere høylitterære utgivelser med sparsomt antall lesere, må forlagene også gi ut kommersielle titler. Er du en sikker utgiftspost vil nåløyet til å bli antatt være mye høyere enn om du er en lovende inntektskilde. I bransjen kalles denne balansen børs og katedral. Det kommer ut 19 bøker hver virkedag i Norge. Det brukes mye penger på markedsføring. Hvordan kan en selvpubliserer konkurrere med dette?

Forberedelsesfasens viktigste formål er å legge til rette for bokens suksess. Alle avtaler må gjøres med tanke på kostnadsbesparelser. Det innebærer god selvinnsikt i hvilke oppgaver en er i stand til å gjøre selv til en billig penge, det handler om hvilket nettverk en har og i hvilken grad det kan brukes med gode faglige resultater. Det handler om å være synlig og selge forventninger om boken allerede før boken er skrevet ferdig. Enhver omtale av det kommende produktet vil påvirke salget. Omtale i TV har stor effekt. Nyhetens verdi som vellykket selvpubliserer er ikke lenger så stor, fordi det nå er ganske vanlig å selvpublisere også i Norge. Annonser fører i liten grad til økt salg. Det blir derfor viktig å etablere gode markedsføringskanaler så tidlig som mulig i prosessen.

Selve trykkeprosessen byr også på nitidig arbeid og god kjennskap til detaljerte bransjekunnskaper. Her finnes mange muligheter til å tråkke feil. Billige trykkerier i utlandet kan være en språkmessig utfordring. Norske trykkerier er gjerne dyrere, men enklere å kommunisere med. Med begrenset budsjett må en sortere på hvilke prosesser som gir boken det mest seriøse uttrykket. Valg av fonter, ombrekkerens kunnskap om horunger og andre følgefeil, kolofonsider, ISBN nummer (Internasjonal Standard Book Number), scannestreker, omslagsdesign og tykkelsen på papiret. Når man blir sin egen redaktør blir det også mange spørsmål å ta stilling til.

Etter utgivelsen gjenstår det nødvendige salget som skal dekke de ovenstående kostnadskrevende prosessene. Da handler det om å selge seg selv. Ofte vil forfatteren være like viktig for salget, som boken. En tilgjengelig forfatter som har funnet sitt salgbare prosjekt, vil sammen med kreative måter å vise seg frem på, kunne øke interessen for boken. Det er viktig å gjøre seg noen tanker om hvor langt en er villig til å gå for å bli synlig i en jungel av nyheter, blogger, sosiale mediers daglige tsunamier av interessant og uinteressant informasjon. Tipper man over noen grenser kan en like gjerne bli en uinteressant forfatter som bare huskes for å ha gått for langt eller dummet seg ut. Det går noen flortynne grenser mellom høy grad av profilering og det å bli sett på som høy på seg selv. Den siste varianten er gjerne ikke like salgbar som den første.

En av mine undringer i forhold til selvpublisering er om den som nå skal dra i land dette omfattende prosjektet selv får tid til å skrive flere bøker. Det er et tankekors om alt merarbeidet for å lykkes som selvpubliserer går utover et fremtidig forfatterskap. Hvor mye tid blir igjen i denne prosessen til å stimulere skrivegleden, tenke ut nye gode bok ideer eller faktisk få tid til å skrive dem? Hemmeligheten lar seg avsløre. Den som kan vise til et godt salg for en selvpublisert bok, korter ned veien til de uoppnåelige store forlagene. Kanskje vil det være verdt et intenst arbeid med å utforske disse prosessene dersom det gjør en til en mer innsiktsfull og ettertraktet forfatter?