Publisert

Tjøme litterære forum har fått 100.000.- til barnebokfestival i Færder

Etter et spesielt år hvor mange av våre arrangementer er avlyst, kan jeg glede alle som er interessert i bøker og barndom med at det blir barnebokfestival på Tjøme til sommeren. Sparebank 1 har vært rause mot barn og unge i Færder. Planleggingen er i gang. Tema blir BARNDOM. Leste du Hardyguttene som barn har du mest sannsynlig vokst opp på 1950-60-tallet. Kanskje husker du Colargol og huset på prærien, gikk med slengbukser og synes krølltanga var en perfekt oppfinnelse? Da har du mest sannsynlig vokst opp på 70- tallet. Hvem kan fortsatt tekstene til Knutsen og Ludvigsen, leste Pelle og Proffen eller gredde det syntetiske håret til My little Ponny? Da har du mest sannsynlig vokst opp på 80- tallet.

Hva vil dagens barn huske fra sin barndom?

Det blir forfatterbesøk, historiefortellinger, gode samtaler, mat som gir gode barndomsminner, Quiz, konkurranser, moteoppvisning, utstilling, forestillinger og lek som ikke kan lekes på digitale arenaer. For hvem har kappet land eller kastet på stikka? Nå skal vi lære barna å slå på ring. Nå skal vi mimre, leke, lære, nyte og kose oss med planleggingen av en velfortjent helg i juni og ønske sommeren velkommen med en festival for barn og unge i alle aldre. På nyåret skal vi brette opp armene og fortsetter planleggingen. Har du tanker og ideer er du hjertelig velkommen til å dele dem.

Denne vitamininnsprøytingen trenger vi. Vi har et helt halvår og glede oss på.

Publisert

Er det håp for JONAS?

Mange har spurt om å få lese mastergradsoppgaven min, som omhandler selvpublisering og indieforfatterskap. I den sammenheng har jeg selvpublisert fire barnebøker, hvor produksjonen og publiseringen av den siste boken «JONAS og skogens gåte» har vært gjenstand for grunnleggende analyse. Jeg har valgt å legge ut korte utdrag fra oppgaven og dermed gjøre den litt mer lesevennlig.

En av mine konklusjoner er at bokbransjen på mange måter er i en ny støpeskje. Digitaliseringen har gitt oss nye muligheter, men har også endret lesevaner og markedstilgang. Jeg har tidligere beskrevet hvordan jeg som selvpubliserende forfatter har opplevd meg møtt av den etablerte forlagsbransjen. Det har vært interessant læring som forteller at selvpubliseringstrenden møter motstand i det etablerte. Samtidig er det umulig å ikke ta inn over seg at det å skrive en bok i dag er en mer tilgjengelig aktivitet for flere, ikke minst på bakgrunn av enklere produksjon og mer tilgjengelig kunnskap. Tidligere godt bevarte hemmeligheter er i seg selv blitt butikk for skrivende personer som vil tjene penger på å lære bort sine forfatterknep.

Utgangspunktet for bøkene om Jonas, var at jeg ble fostermor til to fremmedspråklige barn. For å lære dem norsk språk og kultur startet jeg i egne bokhyller, men det var  mange norske ord som var vanskelig å forstå. Bilder av vakker natur gjorde ikke inntrykk. Barna ville ”se det med egne øyne”. Disse reisene, når vi stadig oppdaget mer av det nye landet de var kommet til, ble utgangspunkt for å fortelle historier, skrive dem ned og senere lese dem. Prosessen bidro til raskt bedring både i språkpraksis, leseferdigheter og kulturforståelse. Den første boken handler om vårt nærområde, om Jonas og søsteren Ingrid og to barn med mørkere hud som ville utforske øya de bodde på. Etterhvert utvikles Jonas som den naturlige hovedpersonen. Jonas-bøkene er en serie som tar hele landet i bruk, som tar utgangspunkt i lokale miljøutfordringer, der spenningen gjerne er knyttet til relasjonelle utfordringer og hvor dyr og aktiviteter er involvert. Spørsmålet er om ideene er levedyktige nok i bokform alene? Jeg forsto raskt at barna kjedet seg med bare bøker. De ville underholdes. Etterhvert skapte jeg, i samarbeid med det yngste barnet og hans venner, både filmprosjekter og quizkvelder. Engasjementet for bøkene steg. Det gjorde også interessen for å lære om landet. Dette var morsomt. På det meste var det 11 barn med i denne gruppen av barnebokeksperter. Det var en stor motivasjon til å fortsette skrivingen. Det var også godt for integreringsprosessen. Planleggingen, gjennomføringen, ja hele prosessen med bøkene, har vært et viktig grunnlag for min motivasjon til å skrive dem. I tillegg er flere av barna blitt inspirert til å skrive selv. Det er jeg stolt av.

Jeg ønsket lenge at dette skulle kunne bli en sakprosa-bok, da det er en sjanger jeg føler meg hjemme i. I akademisk litteratur finnes det mange debatter og refleksjoner om hvordan litteratur kan eller bør kategoriseres. Men jeg skjønte raskt at jeg måtte utfordre meg selv. Jeg meldte meg på forfatterskolen og tok et barnebok-kurs. Å tilpasse språket, definere historien, skape karakterer, lage spennende scener, beskrive levende miljøer, ha treffende dialoger tilpasset aldersgruppen er helt sentralt for å lykkes med denne sjangeren. Synsvinkelen har vært gjenstand for en utvikling gjennom de fire bøkene om Jonas. Jeg startet som en allvitende forteller, men har stadig dreid meg nærmere å formidle historien gjennom Jonas og Jonas alene. Dette er et grep jeg opplever fungerer best. Tidlig i prosessen var det for mange karakterer. Jeg har i denne siste utgaven jobbet hardt med å kvitte meg med de voksne så langt det lar seg gjøre. Å lande synsvinkelen, gjorde det også enklere å utvikle karakterene, og ikke minst: å la karakterene utvikle hverandre. Med dette som ny spissing i manus fikk jeg mer ut av den enkelte karakter. Jonas som hovedperson ble tydeligere både for meg og for leseren. Min intensjon er at han skal utvikle seg til å bli barnas beste venn.

Selv om jeg ønsket å ha en faktabasert tekst, tyr jeg til skjønnlitterære grep, for å skape mer nærhet til hovedpersonen Jonas. Ved å gjøre ham litt veslevoksen og nerdete er tanken at det faktabaserte stoffet får større troverdighet, både når de presenteres i boka og når de suppleres i multimodale tekster. Barna begynner å bli nysgjerrige på Jonas. Det er starten på noe som kan utvikle seg til et realistisk barneunivers, det har vært min tanke hele den tunge veien gjennom selvpublisering. Prosessen har gjort meg tryggere på de grepene jeg har gjort videre.

I skjønnlitterære fortellinger for barn, er det viktig at hovedpersonen fremstår heltemodig, men han kan godt ha noen lyter. Som en lyslugget 11 åring på Norges solkyst, ble Jonas utstyrt med soleksem. At han som ung gutt er over gjennomsnittet glad i å lese bøker, er med hensikt. At jeg vil noe med bøkene mine må jeg vise gjennom hovedpersonens karakter. Barn greier seg bedre her i verden om de leser bøker (Spjældnes 2019). Men barn må også få være på digitale plattformer. At jeg som ”gammel dame” bruker digitaliseringen for å nå frem til barna, med et budskap om å leve livet mer i ett med naturen, tenker jeg er moderne. Min tanke har vært å utvikle JONAS som leselysten, engasjert og løsningsfokusert, en som aldri gir seg uansett hva som skjer. Ved å representere dagens besteforeldregenerasjon og samtidig beherske det digitale formatet, imponerer jeg barna og får dem til å lytte til det jeg har å si. På fagspråket forsøker jeg å etablere etos.

Vekslingen mellom det å følge gode ideer, holde fokus og en rød tråd, kan være utfordrende i prosess med barn. Hele tiden skal det opprettholdes en viss spenning. I barneekspertmøtene, hvor jeg luftet ideer med barna som deltar i gruppen, avdekker de i stor grad hva som skaper spenning. Det er knyttet til hva de selv er redd for. At foreldre skal bli borte, at dyr skal skade seg, at voksne skal gjøre stygge ting mot barn. Mange barn har fokus på lovlydighet og er opptatt av at alle skal følge reglene. Ikke minst er miljø-utfordringene langt fremme i barnas bevisshet. Voksne som ødelegger naturen er i ferd med å seile opp som de største synderne i barnas øyne. Barna begynner å bli svært bevisste på at de selv skal vokse opp på den samme jordkloden som foreldregenerasjonen har utviklet utover naturens egen bærekraft. Dette har jeg benyttet meg av i bokens dramaturgi. Jeg har dermed beveget meg over i det skjønnlitterære for å posisjonere meg som forfatter, både gjennom boken, gjennom de digitale plattformene, i et forsøk på å komme i posisjon til å etablere patos for å appellere til leseren.

Kunsten å avslutte et kapittel slik at barna kan glede seg til det neste handler om å skape en undring over hva som kommer til å skje. Det er viktig å holde på lesegleden. Å lykkes med dette, er helt nødvendig om man som forfatter skal vinne barnas oppmerksomhet. Mitt mål som produsent og forfatter, er at bøkene skal bidra til å stimulere til både dybdelesing og langlesning hos barna. Studiet av ”cliffhangers” er i så måte en nyttig vei å gå. Gjennom bevisstheten om at noe dramatisk kanskje er i ferd med å skje, holdes spenningen over i neste kapittel.

Når man vier flere år til å studere den faglitterære prosessen og så endelig har fått et bokbrosjekt man begynner å bli fornøyd med, er det viktig å jobbe med innsalg. Får jeg solgt ut opplaget før jeg starter produksjonen av den femte boken om JONAS? Er det håp for ham? Vil han bli lagt merke til i den tette jungelen av barnebøker?

Som forfatterentreprenør må jeg nå vie tiden min til markedsforståelse, til å utforske salgskanalene og forsøke å treffe barna i en tid hvor samfunnet ikke legger tilrette for nærkontakt med barn, noe som for meg er et stort savn. Koronasituasjonen og forlagenes vertikale integrasjon, gir ikke særlig håp om mulighetene for salg for en selvpublisist. Dette blir tema i neste blogginnlegg. Masteroppgaven konkluderte litt vemodig rundt dette. Samtidig skjer det mye i denne bransjen nå. Egne bokhandlere for Indieforfattere er på full fart inn som en av flere løsningsorienterte varianter. Jeg er ikke bare positiv til tendensen om segregering i forfatterstanden. Jeg skal nå sette inn en sterk offensiv og teste ut forskjellige digitale salgsarenaer i et forsøk på å skulle bidra til at mange barn i Norge får «JONAS og skogens gåte» til jul.

Publisert

Verdibasert forfatterentreprenørskap

”Motsetningen mellom kunst og penger, en motsetning som strukturerer maktfeltet, reproduseres innenfor det litterære feltet i form av en motsetning mellom den ”rene”  kunsten, symbolsk dominerende men økonomisk underordnet, og den kommersielle kunsten i sine to former…. den som gir høye inntekter og borgelig anerkjennelse og den industrielle kunsten…”  

(Bourdieu 1996 s.123)

Dette er den første av tre innlegg om den selvpubliserende forfatter, et av fire tema som jeg skrev om i min mastergradsavhandling i faglitterær skriving, levert og bestått i sommer. Forfatterentreprenørskapet er, slik jeg ser det, en videreføring og foredling av selvpublisering. Med en grunnleggende verdi om å utvikle et bærekraftig og kvalitetsbevisst forfatterskap for egen regning og med et helhetlig eierskap, utvikles nye typer forfattere. Boldbooks har vært viktig for utviklingen av ”indieforfattermiljøet” i Norge. Da Boldbooks startet opp i 2017, var det med støtte fra både Kulturrådet og Inovasjon Norge. Det betyr en satsing både fra kultur-og næringsdelen av politikken. Som en teknologi-bedrift har Boldbooks ambisjoner om å skape en møteplass for selvpublisister. Kulturpolitikken fremstår med splittet tunge når de både støtter en IT-bedrift hvis eneste formål er å bistå selvpubliserende forfattere og samtidig ikke inkluderer selvpubliserende forfattere i forfatterfellesskapet når midler og støtteordninger skal fordeles.

Strukturene stimulerer en markedsstyrt litteraturpolitikk, der forfatteren skal shoppe forfattertjenester med en tanke om at det skal gi inntekter etter utgivelse. Sannsynligheten for å få dekket sine utgifter gjennom salg, er liten. Når selvpublisister, som selv forestår utlegg på alle mellomledd, heller ikke får adgang til salgsarenaene, er det vanskelig å se at systemene som skal hjelpe forfattere frem, bidrar til annet enn å styrke de allerede sterke aktørene. Samtidig er det innlysende at det må være noen styringsmekanismer for pengeflyten også innenfor dette feltet. Med flere titler og færre solgte bøker i bransjen som helhet, vil hele litteraturfeltet stå overfor en felles utfordring. I et moderne, demokratisk samfunn, med ytrings- og trykkefrihet som grunnleggende verdier, strider det imot bransjens verdisyn at noen forfattere må betale for å gi ut bok, mens andre får betalt.

En tidligere mastergradsavhandling har i en litteratursosiologisk undersøkelse om maktstrukturer i litteraturfeltet, konkludert med at det eksisterer en hierarkisk struktur som rangerer litteratur både etter sjanger, etter type og mengde litterær verdi. (Lindestad 2012) Definisjonsmakten er en vesentlig leverandør av den symbolske makten. Når aktører i feltet kan definere selvpublisistens litterære betydning i feltet ut fra publiseringsform uten å ta hensyn til det litterære produktet, er det definisjonsmakten som trer frem og ikke de faglige vurderinger av det litterære bidraget. I tillegg gir det en ubalansert kamp mellom det nye og det etablerte, når porten inn til det eksklusive kretsløpet gjøres trang. Da er det lett for de som opplever avslag å føle at det er manus og ikke andre omstendigheter, som ligger til grunn for avgjørelsen. Det er nok et faktum at mange som velger selvpublisering nok ville ha økt bokens litterære verdi med forlagshjelp. Når Bourdieu skriver at ”et felts struktur er en tilstand i styrkeforholdet mellom aktørene eller mellom de institusjonene som er engasjert i kampen” , tolker jeg at litteraturfeltet eksisterer fordi de som deltar i det har en grunnleggende enighet om at litteratur og viktige problemstillinger knyttet til litterære uttrykk er viktige og verdt å kjempe for.

Jeg har forsøkt å ta for meg selvpublisering i et Børs-Katedral-perspektiv. Noe av utfordringen med Boldbooks i denne sammenheng er at katedralperspektivet ikke i utgangspunktet er en uttalt ambisjon. Hele fundamentet bygger på børs. Det er kun mellomleddene som tjener på dette. Effekten av begrepsparets symbiose blir borte. I en undersøkelse om frilansjournalister ”Høy trivsel – usikre kår” tegnet det seg et tydelig paradoks i undersøkelsesmaterialet. Frilansere i 2019 har dårlige og tildels elendige økonomiske rammevilkår, og lever under usikre forhold. Like fullt trives de godt og holder et høyt faglig nivå (Knudtsen og Mathiesen 2019). Det er altså en spenning eller motsetning mellom sårbarhet og tilfredshet, en spenning som kan være overførbar til frilanseforfattere og selvpublisister. At formidlingsbehovet er så sterkt at mange velger selvpublisering som løsning når det etablerte ikke åpner dørene, forteller om en fremvoksende trend som velter over feltet med betydelig styrke.

Redaktører, språkvaskere og korrekturlesere, kaster seg ut i dette markedet med ujevn kvalitet og erfaring. Noen av disse tjenestene selges fra de samme redaktører, språkvaskere og korrekturlesere som bistår den etablerte forlagsbransjen. Likevel får de samme forlagene og de samme forfatterne en opphopning av det Bourdieu kaller kulturell, sosial og økonomisk kapital i det etablerte feltet. I et maktperspektiv er dette interessant. Dess flere dårlige selvpubliserte bøker som kommer på markedet, dess mer vil strukturen styrke de etablerte posisjonene og fordommene omkring selvpublisister. Etter min oppfatning løser dette seg med å løfte selvpubliseringen enda et nivå. Til forfatterentreprenørene. Selv har jeg gått alle veier – og omveier – , via forlag, selvpublisering og nå etablering av eget forlag. Det vil på sikt kunne løfte trenden ut av fordommene, i den grad Indietrenden evner å levere på kvalitet og den etablerte delen av bransjen skjønner at trenden er kommet for å bli.

Forlagene har utviklet seg til autonome institusjoner, blant annet ved å kjempe for forfatteres vilkår, noe som også har løftet forfatteres posisjoner gjennom den samme tiden.

Jeg har tidligere vært inne på at det trekker stadig mer mot en næringsorientert språkbruk, en næringsfokusert målstyring i en bransje som har store innvirkninger på samfunnet. Jeg kjenner ikke tallene fra Norge, men da digitaliseringen slo til for fullt i USA og det fikk konsekvenser for jobbene innen papirtrykk (omkring 2008 – 2013), var amerikanerne vitne til sterk nedgang i antall aviser, tidsskrifter, trykkerier, forlag, bokhandlere og postkontor. Vi har sett lignende tendenser i Norge. Når den digitale teksten går opp, forsvinner jobbene i papirtrykk-bransjen. Ikke minst produseres tekst på nye måter og det etableres nye jobber i flyten mellom forfatter av tekst og leseren. Men det skjer også andre endringer.

Tekniske produksjons- og distribusjonskostnader går ned, og det er bra. Forfatterskap og redaksjonelle bidrag er arbeidsintensivert. Selv forfatterens royalty på 13% av boken inntekter er i fare. Det er derfor viktig å huske at det er mange kamper i dette feltet som ikke handler om publiseringsform. Teknologien presser forfattere av alle slag inn på digitale plattformer og det multimodale tekstuniverset.

Selvpublisering er i sitt vesen digital. Men vi ser også en bransjemessig endring fra statiske tekst og bilder, til mer dynamiske, og interaktive multimedia-uttrykk. En ny forretningsmodell for forlagsstyrt lærebokproduksjon, forteller om hvilken makt forlagsvirksomheten har posisjonert seg til. Digitale arenaer gir muligheter vi ennå ikke har sett. Selv i universitetsmiljøene begynner man nå å stille seg spørsmålet: trenger vi egentlig forlagene? Finnes det bedre modeller for utvikling og produksjon av læreverk i høyere utdanning? Bør ikke utviklingen, produksjonen og bruken av læringstekster integreres mer i studentenes og lærernes kompetanse? Digitaliseringen har endret mulighetene, produksjonsmodellene og forretningsmodellene.

Selvpublisister og indieforfattere bidrar til kreative løsninger i en presset forlagsbransje, noe som burde gi næring til samarbeid. Mange forfattere ”går indie” nettopp fordi de opplever begrensninger i form av forlagenes egenrådige og selvoppnevnte makt til å bestemme hva som defineres som ”de viktige historiene”. På den andre siden er det nettopp forlagsbransjen som sitter med overblikket. Også innen ulike sosiale felt mente Bourdieu at det vil variere hva som er sosial kapital og hvordan denne formidles. Hva som er god smak og akseptable meninger vil variere med sosialt felt. Om selvpublisister fortsatt skal holdes utenfor av sentrale aktører i feltet, vil en risikere at motstanden mot det etablerte øker og det utvikles parallelle markeder.

Vi står ved et sånt veiskille nå. Bevisstheten omkring hva en selvpublisist søker, ikke bare ved å utgi en bok, men også ved å ha et eierskap til den, er moderne og i tråd med all annen utvikling i samfunnet. Boldbooks og andre forfattertjenester har også etterhvert fått mer fokus på kvalitet, innhold og det som i børs-katedral-dimensjonen representerer det mer kunstneriske og kvalitetsbevisste. Så vil kanskje det viktigste spørsmålet være hvem som kommer til å stå sammen i kampene fremover. Forfattere sammen med forfattere? Eller forlagsforfattere mot selvproduserte forfattere, eller som jeg velger å kalle det forfatterentreprenørene som velger å ta et større ansvar for helheten omkring sitt litterære prosjekt.

Publisert

Indieforfatterne endrer litteraturfeltet

Selvpublisering er på full fart inn i litteraturskaping, produksjon og utgivelse av litteratur. Dette er det andre av tre innlegg om den selvpubliserende forfatter, som er et av de fire temaene som jeg skrev om i min mastergradsavhandling i faglitterær skriving, levert og bestått i sommer. I USA har selvpublisering ­lenge vært i vinden, og mange selvpubliserende forfattere har vist seg på bestselgerlister de siste årene. Dermed er det kanskje ikke så rart at flere av de virkelig store amerikanske aktørene på litteraturfeltet har utviklet egne plattformer for denne ­typen utgivelser. For å nevne to eksempler: Simon & Schuster er et av de fire største engelskspråklige forlagshusene, har etablert selvpubliseringstjenesten Archway publishing, mens bokhandelen med flest utsalgssteder i USA, Barnes & Noble, har integrert en selvpubliseringsløsning i sin drift.

Selvpublisering er den nye forretningsideen i det litterære kretsløpet også her i Norge. En bokutgivelse er et resultat av mange prosesser som tradisjonelt er sett på som godt bevarte bransjehemmeligheter. Mange av dem krever faglig presisjon og lang erfaring. Å selvpublisere en bok, er å gi den ut for egen regning, på eget forlag eller på et forlag som legger til rette for det. Et annet begrep er ”Indie-forfattere”. Indieforfatter er et relativt nytt ord som beveget seg inn i det litterære ordforrådet for fem-seks år siden. Ordet kommer fra det engelske ordet ”Indie author” hvor indie henspeiler på ordet ”indipendent”, altså uavhengig.  ”Indie” i denne forståelsen av ordet, sto på trykk for første gang i en artikkel i New York times i 1928, da brukt om en filmprodusent. På 50-tallet ble ordet brukt om uavhengige plateselskap, spesielt innen Rhythm and Blues og Rock. (Michael Brady 2017). Vi finner selvpublisering som en veldokumentert metode allerede i 1931, da Irma S. Rombauer ga ut ”The joy of cooking” på et lokalt trykkeri, illustrert av datteren. I 1936 ble kokeboken plukket opp av et etablert forlag og gitt ut i nye opplag. Boken er solgt i over 18 millioner eksemplarer. I dag ville Rombauer kunne smykke seg med tittelen ”en meget vellykket Indieforfatter”.  Det er flere eksempler på bøker som først ble selvpublisert med suksess, for så å bli utgitt på nytt av et etablert forlag, f. Eks Fifty shades og grey-trilogien.

Utfordringen med selvpublisering er å tilstrebe at alle prosessene i en bokutgivelse holder faglig god kvalitet, enten de utgis i bokformat, som e-bok eller lydbok. Tilbudene og variantene er mange i den digitale verden. Etterhvert som internett har endret vilkårene for forlagsvirksomheten finnes det flere organisasjoner som gir råd og veiledning om egenutgivelser. I Norge ble Boldbooks lansert 12. Mai 2017. Boldbooks er ikke et forlag, men en markedsplass som tilbyr forfattertjenester som fører til bokutgivelse. Siden oppstart i august 2016 har selskapet utviklet en web-plattform som møteplass for indieforfattere og ”litterære hjelpere”. Senere kom en nyutviklet selvbetjeningsplattform hvor forfattere og freelance-leverandører innen forfattertjenester møtes og utvikler bokprosjekter.   I 2020 har de et velutviklet tilbud av kvalitetssikrede forfattertjenester som forfattere selv betaler for. Det er etablert en ”matchingtjeneste” hvor forfattere kan sende inn deler av sine manus og dermed finne en redaktør som ”matcher” dem. Forretningsideen er å modernisere og digitalisere bokutgivelsesprosessen ved å selge komplette tjenester og verktøy til forfattere slik at de kan gi ut egne bøker uavhengig av forlag.

Kolofon er eksempel på selvpubliseringsassisterende forlag, som allerede har holdt på i 20 år og har assistert ca.2000 selvpubliserte utgivelser. Dette har til nå vært et lite segment i litteraturbransjen. Bookfellow er en ny tjeneste, utgått av tidligere forlagsfolk, med fokus på å hjelpe selvpubliserende forfattere inn på markedet med bøker av god kvalitet. Det vokser altså frem en rekke nye ”hjelpere” som skal tjene penger på den moderne, selvbevisste forfatteren.

Allerede i 1994 ble ideen lansert om å selge bøker online. Det amerikanske IT-selskapet, Amazon, er kjent for å ha revolusjonert nettbokhandelen og har i mange år tilbudt selvpubliseringsløsninger for forfattere. Amazon driver elektronisk handel og har gjort netthandel-industrien til et av verdens ledende markeder. Jeg nevner dette fordi Amazon, som en salgsarena med stort nedslagsfelt, vokser frem som selvpublisistens løsning der hvor den norske forlagsbransje lenge har holdt den selvpubliserende forfatter på armlengdes avstand. Ironisk nok har det over tid skapt en fremvekst av tjenester de selv over tid har motarbeidet.

Under har jeg forsøkt å oppsummere den store variasjonen av litterære publisister langs en skala som forteller hvordan både selvpublisister og forlag plasserer seg i forhold til hverandre, med tanke på omfanget av forleggeri-virksomhet. De største etablerte forlagene på venstre side og med Boldbooks som bokorientert næring til høyre. I mellom dem finnes småforlag av alle slag, innen alle nisjer og av varierende kvalitet.

Laget av Audhild Hjellup Lønne

Den viser er at vi finner selvpublisister langs hele skalaen, med stor variasjon i kunnskapsnivå, ambisjonsnivå, koblinger til små og store forlag. Selvpublisister er derfor ikke en enhetlig gruppe forfattere. Det er først og fremst det dette innlegget handler om.

ALLI (Alliance of Independent Authors Association), er en engelsk organisasjon som bistår og støtter selvpubliserende forfattere. Boldbooks er deres partnermedlem og godkjent som tilbyder av forfattertjenester. De har også en liste over ureseriøse tilbydere, noe det kan være god grunn til å se opp for. Alle opererer med tre typer forfattere: Selvrealisereren, Indieforfatteren og den profesjonelle selvpublisisten, som jeg heretter kaller Forfatterentreprenøren, hvis mål er å utvikle et forfatterskap. ALLI presenterer seg som en global, non-profitt organisasjon som samler Indieforfattere i den hensikt å skape de beste forutsetninger for selvpublisering. ALLIs poeng har vært å identifisere stor variasjon på selvpublisisters ambisjonsnivå og formidlingsbehov. Dette er hensiktsmessig når man skal utvikle tjenester som skal møte selvpublisistenes behov. Det er i møte med forestillingen om en selvpublisist, fordommene i feltet oppstår.

Forfatterskolering er en av de nye trendene i litteraturfeltet. En rask, oppskriftsbasert tilnærming til skriving innenfor en enkelt sjanger. Det får mange med en forfatterdrøm i magen, til å kaste seg ut i skrivingens verden. Som sakprosaforfatter, nå med en master i faglitterær skriving, har jeg gått på diverse skrivekurs som har gitt meg viktig innsikt i skjønnlitterære grep. Jeg har gått egne kurs om det å skrive for barn. Jeg har også vært på skrivekurs som har beriket og stimulert skrivelysten. Alt er viktige bidrag for å bygge forfatterskap. I løpet av mastergradsprosjektet, hvor jeg har selvpublisert fire barnebøker, har jeg kjøpt følgende tjenester: Skrivekurs, redaktørtjenester, testlesere, språkvaskere, korrekturlesere, illustrasjon og design av omslag, ombrekking av omslag, illustrasjoner inne i boken, lay-out og ombrekking av tekstlig innhold.

Å få bestemme selv, har vært en av mine viktigste motivasjoner for selvpublisering. I samarbeid med illustratør og redaktør finner vi en løsning. Alle justeringer tar tid og koster penger. Erfaring, innsikt og talent koster penger. Det er selvpubliseringens definitive ulempe; kostnadene underveis i skriveprosessen kan fort bli store i søken etter det beste resultatet. Jeg er drevet av en grunnleggende oppfatning om at selvpubliseringstrenden er viktig som endringskompenent i litteraturfeltet. USA har kommet lengst i utviklingen, fulgt av Storbritania og andre engelskspråklige land som Canada, Australia og New Zealand. I Europa er det Tyskland som fører an. De skandinaviske landene er i oppstartsmodus.

Jeg er overbevist om at forfatteres kår generelt hadde vært betydelig dårligere uten forlagenes innsats, uten forleggerforeningens forhandlinger, uten forfatterforeningens små og store kamper for sine interesser. Bourdieu skriver i sin artikkelsamling ”Symbolsk makt”  at det er spenningen mellom posisjonene, som er grunnlaget for feltets struktur. Strukturen bestemmer forandringene i feltet, gjennom kamper hvor det det står om, også er frembrakt gjennom tidligere kamper og at resultatet aldri er helt uavhengig av eksterne faktorer (Bourdieu 1996). Det er i disse kampene vi finner mulighetsrommet for endring. Tradisjonelt har feltet selv definert sine strukturer. De største forlagenes markedsmakt har styrt både produksjon, publisering og produktets verdi, men ikke alene. Kulturrådet og anmelderiet er også betydelige aktører med tanke på å kunne endre de strukturelle forholdene. Dette er komplekst.

Diskusjonene på sosiale medier da jeg pent ba mine skrivende kollegaer om å delta i undersøkelsen sammen med Gyldendal/Ark, avdekket en holdning som var preget av mistro, skepsis og tildels forakt i de lukkede rom på Facebook. Noen mente Gyldendal/Ark ikke bare vil ha en større del av kaka, de vil bake en helt ny kake og spise den selv! En av konklusjonene i undersøkelsen i samarbeid med Gyldendal/Ark gir håp.

”For å dempe stigmaet ved selvpublisering, må både forståelsen for langsiktighet økes og kvaliteten på selvutgitt litteratur heves. Dette forutsetter at brukerne tas på alvor og tilbys tjenester av tilnærmet samme kvalitet som etablerte forlag. Vi må derfor utvikle konsepter som setter brukerne i stand til å planlegge og gjennomføre publisering på profesjonelt nivå over tid. Vi må overvinne skepsisen mot oss som elitistisk bransjeaktør for å få innpass”.

                                                                                          (Gyldendal/Ark 2020)

Gyldendal/Ark-undersøkelsen har gitt systematisk innsikt om selvpublisistens tanker og behov:

  • Det var gjennomgående hos de intervjuede at selvpubliserte forfattere har et ønske om å bli invitert inn i varmen (her tolket som del av den etablerte forlagsbransjen)
  • Bokbransjen oppleves fordomsfull mot selvpublisistene.
  • For å få innpass må det jobbes med å ”sette brukerne i stand til å planlegge og gjennomføre bokutgivelser på profesjonelt nivå over tid”.
  • Det vil være større variasjon i kvalitet på selvpubliserte utgivelser enn den som er utgitt på forlag.

Konklusjonene samsvarer godt med min empiri. Samtidig bygger resultatene opp under fordommene, og forklarer dem til en viss grad, ved å vise til at selvpublisister (omtalt som potensielle brukere) må settes i stand til å planlegge og gjennomføre bokutgivelser på profesjonelt nivå over tid. Her skapes det inntrykk av at selvpublisister (generelt?) ikke er på et profesjonelt nivå og at det krever tid å få dem dit. Et utsagn som bryter med en av undersøkelsens konklusjoner; at selvpubliserende forfattere er like forskjellig som andre forfattere og har de samme behov for å bli sett og ivaretatt, med ønsker om et best mulig resultat. Denne dobbeltkommunikasjonen skaper en opplevelse av at undersøkelsen konkluderer med noe bra, men samtidig opprettholder noen fordommer, som konklusjonen egentlig burde ha tilbakevist. Ved å invitere Indieforfattere inn i næringskjeden, får alle en felles plattform, noe som gir andre muligheter for endring. Ved å holde Indieforfattere og selvpublisister utenfor den etablerte produksjonslinjen, skapes en ny vei utenom systemene, slik vi nå ser en tendens til. Det gir Indieforfattere erfaring og kunnskap som forlagene ikke har, men kanskje vil komme til å trenge. Selvpublisistenes rolle i dette handler til en viss grad om at indiekulturen, som er i ferd med å vokse frem i Norge, er en del av en internasjonal trend. Indiekulturen, eller selvpubliseringstrenden, kan endre maktforholdene på flere måter:

  1. Ved at det litterære feltet åpner opp og inkluderer forfattere som ønsker større eierskap til produksjon av eget åndsverk og sikre den faglig litterære kvaliteten med egne systemer. Flere deler kaken og kvaliteten høynes.
  2. Ved at det vokser frem en alternativ produksjonslinje og et alternativt marked hvor de frie markedskreftene får styre, på siden av den etablerte produksjonslinjen. Mer næringsorientert og markedsorientert anmelderi (bokbloggingen) vil også bidra til å gi mer av makten til leserne som styres av markedskrefter, heller enn et profesjonelt anmelderi.  

Hvordan selvpubliseringens fremtid ser ut, vil være avhengig av om de må kjempe fra innsiden eller utsiden av det etablerte kretsløp. ”Utenfrablikket” kan være en slik hjelpsom posisjon. Den kunnskapen en selvpublisist etterhvert har ervervet ved å stå utenfor, kan bli en kunnskap de som sitter på gårsdagens kunnskap trenger. I den forståelsen gir Bourdieus holistiske syn på makt og endring godt nytt for selvpublisister. Men bare de som har penger nok. De som selv kan bære risikoen ved ikke å få innkjøp hos kulturrådet eller direkte avtaler med biblioteksentralen. De som har god plass til et lager på soverommet, i tilfelle det kommer noen innom som vil kjøpe. For det vil ikke bli enklere å få bøkene inn i bokhandelen.

Bildet av forfattertyper og publiseringsformer er altså i endring i bokbransjen. Det vil utfordre både roller, påvirkningsmuligheter og aktørperspektivet i litteraturfeltet. Her ser vi en endring som rammer hele bransjen – ikke bare ved selvpublisering. Jeg tenker likevel det passer med å avslutte med et sitat fra et lukket forum for indieforfattere på Facebook:

Men husk, vi er pionerene som åpnet det nye landet. Det er dette som er framtiden for veldig mange forfattere. Bokhandlerne og alle andre vil før eller siden erkjenne at de er nødt til å lytte til oss hvis de vil selge bøker som folk vil ha, så stå på!

                                                                                                         (Anonym selvpublisist)

Publisert

Selvpublisisten – den moderne forfatter?

”Å publisere krever fantasi, langtidsplanlegging og evne til improvisasjon, like mye som tålmodighet og drøssevis av ”stayer-evne”.

(Fritt etter Guthrie 2011:2)

Dette er den første av tre innlegg om den selvpubliserende forfatteren, et av fire tema som jeg skrev om i min mastergradsavhandling i faglitterær skriving, levert og bestått i sommer. I begrepet selvpubliserende forfatter ligger det to premisser. At du er å oppfatte som en forfatter og at du selv har publisert tekstene som har gjort deg til forfatter. Forfatter er ikke en beskyttet tittel, derfor kan i prinsippet enhver skrivende person kalle seg det. Ofte er forfatter en tittel andre tilkjenner deg. Noen strever hele livet med å skrive uten å oppleve seg som forfatter. Andre setter grensen ved det å være medlem av forfatterforeningen (Dnf), noe som krever at minst to bøker er kjøpt inn av kulturrådet. Forfatterrollen er sammensatt.  

Det finnes mange forskjellige grunner til selvpublisering. Selv ble jeg motivert til å gi ut min første barnebok etter at jeg hadde skrevet den, faktisk med en helt annen intensjon enn selvpublisering. Når den først var skrevet, var det mange som gjerne ville lese den, jeg tok derfor kontakt med et trykkeri. Så kom ideene, erfaringene og spørsmålene etterhvert. Jeg prøvde ikke en gang å søke et forlag. Prosjektet utviklet seg fordi barna jeg skrev for likte bøkene og ville lese mer. Med tanke på hvor viktig lesing er for barn, så jeg på dette som utelukkende positivt og skrev flere bøker. I møte med andre selvpublisister og indiemiljøet, har jeg fått en bredere forståelse av hva selvpublisering handler om. I møte med feltet ble jeg nysgjerrig og motivert til å finne ut enda mer.

”Tusenvis drømmer om å debutere”, sier en overskrift  i Aftenposten fra 2016. Dette var en selvpublisist som var tidlig ute. Norske forlag mottok samme år over 6000 manus og kun ett av 100 ble til bok. Det betyr ikke at de 99 andre var dårlige. Det betyr at det er flere ting som må være på plass om et forlag skal være villig til å satse på deg. En av dem som selv sørget for å få sin drøm oppfylt, var Silje Regine Bråthen. Hun sto bak et av de mange refuserte manuskriptene det året. Da egenfinansierte hun trykking av ”Lysveven”, en Sci-fi roman for ungdom. Tusen bøker ble finansiert gjennom crowdfounding, en innsamlingstjeneste via nettet. Hun fikk inn 25.000.- og hadde forhåndsolgt 50 bøker på dette tidspunktet. For å gå i null måtte hun selge 500. Det tok henne mye tid og ressurser å oppsøke bokhandlere, få dem til å ta inn boken, selge bøker via nettet, sosiale medier, venner og familie. Mest sannsynlig ville hun møte stengte dører og holdninger som at selvpublisert ikke var bra nok. Var hun heller ikke kjøpt opp av kulturrådet, da hadde hun en stor og vanskelig jobb foran seg. Mest sannsynlig ville ingen litteraturkritiker heller ha lest boken hennes. Dette var i 2016.

Jeg ble nysgjerrig og tok kontakt med henne i juni 2020, tre år etterpå. Oppfølgeren til hennes første bok,”Stedfortrederen” ble utgitt 2018, finansiert av overskuddet fra salget til den første boken. Hun startet studier ved Nansenskolen og går nå på NBI, Norsk barnebokinstitutt. Til høsten går hun på med nytt pågangsmot. Da kommer den tredje boken i serien. Kanskje er jenta som gikk mot strømmen i 2016, en av fremtidens store forfattere? Forlagets refusjon førte til en skriveutdannelse og flere nye utgivelser som selvpublisist.

Gyldendal/Ark har i sin undersøkelse sett nærmere på selvpublisistenes drømmer. Forfatterdrømmen kan ikke kort oppsummeres, det er like mange versjoner av drømmen som det er forfattere der ute. Noe av det prosjektet viste var at begrepet selvpublisist ikke vekker gode assosiasjoner, verken blant selvpubliserende forfattere eller i bokbransjen generelt. Dette passer godt med egne opplevelser.

Den materielle delen av produksjonslinjen i et begrenset bokprosjekt som ikke utfordrer forlagsbransjen er godt utprøvd gjennom de siste årene. Slik trenden nå er i ferd med å utvikle seg kan det se ut til at produksjonslinjen – fra manus til bok –  er det minst utfordrende med selvpublisering. Det er den ikke-materialistiske delen av publiseringen, det å få innpass på et marked, det å få anerkjennelse, det å føle seg inkludert i det gode selskap, som trer frem som den store utfordringen. Jeg stadfestet i et tidligere innlegg at begrepet ”Indie”, brukt i denne sammenheng på en selvpublisist, er knyttet til det engelske begrepet ”indipendent” som betyr uavhengig. At en ”indieforfatter” er mer uavhengig enn andre forfattere, må det knyttes mange forbehold til for å akseptere. For hva er man egentlig uavhengig av?

BoldBooks skriver på sine nettsider

”Her finner du alle tjenester du trenger for å utvikle, produsere, markedsføre og selge din egen bok. Du kontrollerer med andre ord hele prosessen selv, og manusrettigheter og inntekter fra boksalg tilfaller ingen andre enn deg”.

                                                                                             (Boldbooks.no)

At man sitter med rettigheter til eget manus, er også et definitivt pluss. At man får mere av inntektene selv, dersom man får salg, er et definitivt pluss. Men det er lite ved selvpublisering som bekrefter at dette gjør en mer uavhengig. Publiseringsprosessen er omfattende og inkluderer mange tjenester. Tjenester som over lang tid er utviklet av forlagene for å bistå forfattere på best mulig måte. I mine seks første sakprosabøker leverte jeg manus og fikk en bok tilbake, sammen med et opplegg for markedsføring og salg, som stort sett handlet om å møte opp på steder som forlaget allerede hadde avtalt. Som selvpublisist har ingenting gått av seg selv. Jeg vil si at jeg i mye større grad er blitt avhengig av andres kunnskap, andres nettverk, andres velvillighet. Ikke minst har jeg vært avhengig av økonomisk støtte. Prosessen må finansieres før man kan innhente inntekter fra boksalg.

Den jevne forfatter som utgis på forlag tjener ca. 200.000 i året. Det er ofte en blanding av royalty, salg og stipend. Dette er 15 år gamle tall med kommentarer som at yrkesgruppen (forfattere som utgis på forlag) ikke har hatt inntektsøkning på ti år. Av Forfatterforeningens 521 medlemmer kunne mellom ti og 15 personer vise til at de tjener over en halv million kroner i året. De fleste tilhører mellomsjiktet. Opplysningene er basert på en såkalt INAS-rapport om kunstneres økonomiske vilkår fra 1996, fremskrevet i den litteratursosiologiske studien ”BOK-NORGE”.  I 2019 har forfatterforeningens medlemsmasse økt til 670 medlemmer, mens knapt 20 av dem greier å leve av forfatterinntekter alene. Forfattere i forlag får mellom 13 og 16 % av salget. En leser som betaler 399.- for en bok, gir forfatteren som har skrevet den 67.- , bokhandelen 159.- og forlaget nærmere 170.- , om man fremskriver etter samme logikken. Det synliggjør at mye av bøkenes inntekt, sett fra forfatterens side, forsvinner i mellomledd på vei mellom forfatter og leser. Den forfatteren som vil tjene en gjennomsnittslønn for norske husholdninger på 430.000.- , vil måtte selge bortimot 6.500 bøker. Det gjør de færreste, også de som utgir på forlag.

Ved publisering på forlagene, tar forlaget all risiko, stiller med redaktør, ordner omslag, illustrasjoner osv. En selvpublisist må betale alle mellomledd selv. Mens man venter på inntektene, må det knipes på utgifter. Uavhengige forfattere er nemlig avhengig av den samme prosessen som forlagene, er mer avhengig av egenfinansiering, er avhengig av å finne sine egne løsninger på å få bøkene ut i handel. Dette er ordninger som foreløpig ser ut til å være vanskelig tilgjengelig for selvpublisister i det ordinære kretsløpet. Selvpublisister som har et valg og likevel velger selvpublisering, takker altså ”nei” til forfatterbonus for å kjenne på en slags frihet. Frihet til å bruke hvem man vil, til å bestemme hva man vil, MEN uten kunnskap om hvor lett det er å tråkke feil i et stadig økende mylder av forfattertjenester. For å belyse, eller utdype indiforfatteren, har jeg tatt utgangspunkt i inndelingen til ALLI, bearbeidet av Gyldendal/Ark, og presenterer dem i min egen forståelse av begrepene.      

(Fritt etter ALLI og Gyldendal/Ark)

Selvpublisisten er ikke er så opptatt av hva som skjer i feltet, men vil skrive og gi ut bok. Mange skriver fra hjertet og mener de har noe å fortelle. De fleste har en annen hovedjobb og skrive ved siden av. Har gjerne gått på skrivekurs og kan litt om skriving. Kan lite om litteraturfeltet og skriver for en liten målgruppe. Kanskje for slekt og venner, eller ”folka på jobben”.

Indieforfatteren er mer klar for kamp. Hun har et sterkt ønske om uavhengighet, vil ha kontroll på eget forfatterskap og har alltid likt å skrive. Hun er aktiv på sosiale medier og bygger seg et nettverk i Indie-miljøet. Har fått avslag hos forlag, har kanskje gitt ut bøker tidligere og er opptatt av selvstendighet.

Forfatterentreprenøren, som jeg har valgt å kalle den profesjonelle selvpublisisten, vil leve av skrivingen. Hun har etablert eget forlag, har høye ambisjoner på egne vegne, har et profesjonelt nettverk og planlegger flere utgivelser. Hun har gitt ut bøker før.

Settes disse inn i en graf som hensyntar grad av ambisjonsnivå og formidlingsbehov får vi et bilde på forskjellige typer selvpublisister, som har mye å tilføre litteraturfeltet.

(Etter inspirasjon fra ALLI)

Jeg er opptatt av at det må være plass til flere typer forfattere enn dem som får innpass i forlagsbransjen.

Selvpubliserende forfattere trenger tjenester som tilfredsstiller det litterære markedets krav til høy bevissthet på faglig kvalitet i alle ledd. Markedet er voksende. Det finnes etterhvert mange som tilbyr forfattertjenester. På slutten av 2019 kunne Klassekampen formidle at nesten 40% av forfatterforbundets medlemmer gir ut bøkene sine selv. Forfatterforbundets leder Eystein Hanssen er ikke overrasket over at flere forfattere velger å stå for egne utgivelser. ”Noen er svært bevisst det å være uavhengig, andre ønsker en større del av inntektene, og for andre igjen er det eneste mulighet til å få ut boka”.

Det finnes altså mange forskjellige forfattertyper både i og utenfor det etablerte litterære kretsløp. Den moderne forfatter ønsker mer frihet til å velge selv og samtidig ha kontroll og eierskap over egen tekstproduksjon. Forlagsbransjen har ikke tilrettelagt for denne friheten. At forlagene i tillegg eier og drifter alle publiseringsledd mellom boken og leseren, gjør det nødvendig å gå nye veier. Forfatterentreprenøren er i ferd med å tre frem som den profesjonelle selvpublisist Hybridforfatteren, som har selvpublisert og utgitt gitt ut på forlag, blir stadig mer vanlig. Forlagshopping skaper mer usikkerhet også for de tradisjonelle forlagene. Kunnskapen om publisering, distribusjon og salg blir lettere tilgjengelig for flere.

Det skulle bare mangle at ikke dette også fikk konsekvenser for forfatter-rollen. Som forfatterentreprenør og hybridforfatter omfavner jeg disse endringene og går gjerne i bresjen for å harmonisere dagens mange ordninger slik at de også blir å gjelde for den moderne forfatter i nær fremtid. Det blir kunstig om forlagsbransjen skal tviholde på ordninger skapt i en tid hvor forlagene satt i posisjon til å tilrettelegge forfatterens premisser. Det er min overbevisning at den moderne forfatter vil det annerledes.

Publisert

Det blåser på toppene

Bokhøsten varmer opp med kraftige vinder fra flere kanter. Når konkurransetilsynet varsler «ulovlig samarbeid med konkurransesensitiv informasjon», med straffegebyr på tilsammen 502 millioner, rister det i bokbransjens grunnfjell.

Forlagenes morselskaper «holdes solidarisk ansvarlig», skriver tilsynet i sitt varsel. Den innfløkte eierstrukturen dreier seg ikke bare om forlagene, men også om distribusjonsselskapene og bokhandlerne.

Jeg har lyst til å fortelle en historie: Jeg ga ut min fjerde selvpubliserte skjønnlitterære bok for barn før jul i 2019. Med et lite forlag har jeg begrensede muligheter i konkurranse med de store, som har bygd seg opp på statens innkjøpsordning gjennom en årrekke. Jeg har stor respekt for alle dem som ønsker å lese mine så langt 10 utgitte bøker. Denne gjensidige respekten vil jeg verne godt om. Barna liker hovedpersonen, bøkene og forfatteren. De bryr seg ikke om hvem som har produsert boken. 

Handlingen i den siste boken er lagt til Savalen, et populært feriemål for familier i Hedmark og Trøndelag. Da mammaen til «Petter» i Trondheim ønsket å kjøpe boken min, ba jeg henne ta kontakt med en bokhandler i trønderhovedstaden. Hun gikk inn og spurte etter boken min. Bokhandelen sa at de ikke hadde den, noe som sikkert var sant. Mammaen til Petter var forberedt på svaret og spurte om de kunne bestille den. Nei, det var ikke mulig, svarte damen vennlig, og foreslo heller en bok av Jørn Lier Horst. Den hadde de mange av på lager. Moren til «Petter» gikk ut av bokhandelen med en Clue-bok av den tidligere politimannen under armen.

Nå unner jeg selvsagt Horst et salg. Likevel ble jeg litt ergerlig på selgerens gråhvite løgn. Jeg ringte nemlig til Forlagssentralen, hvor bøkene mine ligger og lengter etter en leser. De kunne fortelle at alt var i orden. Ingen fra den aktuelle bokhandelen hadde forsøkt å bestille boken.

Nå var det sånn at jeg kjente mammaen til «Petter». Hun ringte meg, og ville likevel ha boken min. Jeg sendte den til henne privat, en tjeneste Posten tok seg godt betalt for. Det gikk mye verdifull tid for at «Petter» skulle få den aktuelle boken. Dette i kontrast til Bokbasens mål om “å tilby effektiviserende felles infrastrukturløsninger til hele bokbransjen, og våre tjenester skal legge til rette for nyskapning og mangfold ved å skape smidig infrastruktur til lav kostnad for alle kunder”, som Bokbasen så velformulert skrev til meg i dagens e-post fra dem.

Men i lukkede fora på sosiale medier får jeg høre at det er mange selvpublisister som har opplevd det samme, til tross for Bokbasens edle intensjon. Blir selvpublisister regelrett motarbeidet av den etablerte forlagsstrukturen og det gjennomgripende eierskapet?

I oktober 2019 var jeg i Frankfurt. Det statsstøttede forlags-Norge, som gjennom en årrekke har lagt premissene for vårt verdenskjente, velorganiserte litterære kretsløp, var godt representert der nede. Besøket ga meg en sjelden god innsikt i mange sider av bransjens omfattende ordninger. Jeg har selvsagt tatt en prat med de største forlagene og de aktuelle bokhandlerne om episoden i Trondheim. De sier at det jeg opplevde ikke er tilfelle. Alle skal kunne selge bøker fra enhver bokhandel.

En prat med flere bokhandelansatte avslører imidlertid at de har en klar beskjed om å selge ut lageret først. De forteller også at det bestemmes sentralt hvilke bøker de skal ha på lager. Anonyme kilder, også på Forlagssentralen, kunne gjenkjenne min frustrasjon da jeg ringte enda en gang. Jeg er nemlig ikke den eneste som opplever at selvpubliserte bøker ikke en gang blir bestilt når kunden ber om det. 

Når jeg så skulle prøve å finne ut av hvem som snakket sant, befant jeg meg i en merkelig runddans mellom forlaget, distribusjonen og bokhandelen. Det ble en dans i utakt. En dans hvor jeg åpenbart hadde misforstått alle trinnene. Det var altså jeg som tok feil? Denne erkjennelsen fikk meg enda mer interessert i den norske bokbransjen. Det er denne innsikten som gjør at jeg overhodet ikke er overrasket over nyheten, som av journalist Rogne i «BOK 365» kalles «Høstens store bokbombe». Jeg har nettopp avsluttet en Master i faglitterær skriving, hvor selvpublisering har vært tema. En trend som ser ut til å øke i hele verden. En trend som ser ut til å ha delt det norske litteraturfeltet i to.

Når de fire største forlagene, som gjennom sin vertikale integrasjon styrer hele bok-Norge, mistenkes for prissamarbeid og planmessige utgivelser, kommer nyheten om prissamarbeid ikke som en uvarslet tropisk syklon, men mer som en fønvind vi lenge har kjent kile i nakken. Med dette varselet ligger det an til storm, så får vi se om den noen gang treffer land, eller om den blåser seg ut på vei inn i kammerset, så vi atter en gang kan få se vår statsminister eller vår kulturminister skryte om vår norske forlagsmodells fortreffelighet i en festtale for den norske kultureliten. 

Gjennom mitt arbeid med manus til bøkene og masteren erkjenner jeg at forfatterskap er et resultat av hardt arbeid, godt håndverk og mye tålmodighet. Men vi må også ha systemer som gir oss som ønsker større eierskap til vårt eget arbeide en sjanse til å nå ut til leserne. Uavhengig av utfallet av denne saken, er det godt at flere nå kan ta et blikk på det litterære bransjespillet. Fremveksten av selvpublisister, småforlag og en operativ Indie-kultur har i seg mye kraft og vilje. Når stormen har lagt seg, vil jeg ikke bli overrasket om Indie-kulturen smyger seg inn i landskapet som en liten solgangsbris mot toppene. Innenfor feltet vil de kunne bidra med ny innsikt. Utenfor systemene finnes tilstrekkelig kunnskap til å utvikle en sterk opposisjonskultur. 

En hybridforfatter og forfatterentreprenør som meg går spennende tider i møte. Vi er sterke, kloke, selvstendige og skrivelystne mennesker som garantert vil være en viktig del av fremtidens moderne forfatterskap.

Publisert

Deilig med hylleplass i bokhandelen

Da kan jeg ganske fornøyd bekrefte at 3 av bøkene mine hadde en super plass i bokhandelen på Campus Høyskolen i Vestfold, Bakkenteigen, nå Høyskolen i Sør Norge (HSN) Bildet ble tatt for noen år siden, før jeg begynte å selvpublisere. Det må jo med skam å melde sies at jeg ikke har opplevde å få tilgang til bokhandlere etter at jeg selvpubliserte. Boken «Å leve med psykisk lidelse og rusmisbruk var på mange høyskolers pensum, så den ble nesten utsolgt med sine 1500 eksemplarer. Det var i 2006, så det er noen år siden. Noen høyskoler tok også inn ungdomsboken. «Til barnets beste» ble en litt for kritisk bok for enkelte innenfor feltet, så der følte jeg nok at jeg ble møtt med en stille protest. Den kom ut i 2014, kanskje noen år for tidlig om man skal vurdere bokens innhold. Å mane til debatt om et markedsorientert barnevern med en blåblå regjering var ikke så vellykket. Etterhvert er vi mange som mener ting bare er blitt verre, men det er ikke så lett å diskutere dette, så lenge noen tjener masse penger på barna våre og vi som har forsøkt å være ideelle blir taperne. Kanskje er det mest håpefulle av dette at jeg har hatt mye kontakt med studenter som er nysgjerrig på kunnskap om pårørendetenkingen særlig innen rus og psykiatri, og det er bra. Jeg hoppet av lasset da gigantomanien gjorde sitt inntog i spesielisthelsetjenesten og Helse Sørøst etter min mening ble alt for stort og uhåndterlig. Men minnene om gode dager tar jeg godt vare på. Og skal innrømme at jeg ser frem til å kunne oppleve å ha god synlighet og bokhandelen og kanskje kunne oppleve foredragsvirksomhet med 50 og hundre studenter igjen. Men i disse Covid 19- tider, vil  det kanskje ta en stund. Enn så lenge gleder jeg meg over et fint bilde og noen gode minner. 

Publisert

Drømmeoppslutning i Alta

Noe av det som er morsomt og hyggelig ved å skrive for barn er å reise rundt og besøke steder hvor barn samles. Dette har jeg ikke kunnet gjøre på en stund, men minnene om et hyggelig besøk i Alta, med påfølgende turné i Finnmark holdes ved like. 109 barn fra barneskoler i Alta fant veien til biblioteket denne fredagen 6. mars. Å komme til Alta første helgen i mars har sine helt egen atmosfære. Det er ingen tvil om at det er bok nummer to, om Finnmarksløpet, som er mest populær i Finnmark. Jonas besøker sin kusine for å heie henne frem i Finnmarksløpet jr og spennende ting skjer. Etter Alta dro jeg til Karasjok, Levejok, Tana og Båtsfjord. Båtsfjord i snøstorm samme dag som hele Norge stengte ned, gir minner for livet. Jeg dro fra et Alta full av mennesker med høyt engasjement for et spennende Finnmarksløp som ble stoppet på siste sjekkpunkt før målgang. Jeg kom tilbake til en tom by, en stengt flyplass og et strengt regime, den 14. mars. Etter to døgn på hotel kom jeg meg omsider hjem til Tjøme. Det ble en trist avslutning på en fantastisk reise.  Likevel sparket hendelsen igang utvikling av nettsider og nye prosjekter. Jeg er nå igang med å skape mer nettbasert aktivitet omkring formidling av både litterær og annen type skaping. Men jeg ser frem til å kunne møte hundre barn samtidig igjen. Det er noe eksklusivt og motiverende ved at så mange har lyst til å høre om Jonas Jensen.

Publisert

Why go Indie ?

Da er jeg omsider ferdig med mastergradsoppgaven «Why go Indie – selvpublisiten, en ubuden gjest i det litterære selskap».

Denne avhandlingen handler om forfattere som selv tar ansvar for egen publisering av tekst i bokformat. Til grunn for det empiriske materialet ligger et selvpublisert manus med tilhørende multimodale tekster. Teknologien gir forfattere muligheter til å utforske effekten av å kombinere et større tekstunivers og se tekst i en videre forstand, hvor tekstene utfyller hverandre og hjelper hverandre frem til målgruppen gjennom flere digitale plattformer.

Avhandlingen har to mål. Det ene er å bidra med ny kunnskap i form av erfaringer med en publiseringstrend som ser ut til å være voksende i det norske litterære landskapet. Det andre er å avdekke systemer og strukturer som samler makt i feltet, og som legger hindringer for trendens mulighet til anerkjennelse og vekst.

Litteratursosiologisk teori danner rammene for en analyse om hvordan viktige institusjoner og aktører i det litterære kretsløp gjennom tid har fått posisjonere seg til å definere hva som kjennetegner publiseringsverdig litteratur. Selvpublisering, som en av litteraturfeltets nye trender, møter motstand i den etablerte bokbransjen. Denne masteroppgaven identifiserer fire aktører som fra forskjellig ståsted og av forskjellige grunner, påvirker ”indieforfatteres” fremtid i feltet.

Etterhvert vil den bli bearbeidet tilgjengelig for de som ønsker det. Jeg går videre i livet og har allerede begynt på nytt manus, en sakprosabok som jeg ønsker å gi ut på et av de store forlagene. Heldigvis er jeg i dialog og er kommet godt i gang med research. Tanken er at jeg utover høsten vil avsløre små nyheter om mitt engasjement og mine produksjoner etterhvert som tiden skrider frem. Ta kontakt! Jeg er kun noen få tastetrykk unna! 

Publisert

Raust om kjærlighet

Vi kan ikke be om kjærlighet. Den kan vi bare gi. At den lever videre når den deles, er boken ”Lyset i døden” et godt eksempel på. Folkelig og raust deler forfatteren fra indre liv og egne erfaringer. Erfaringer som berører, fra et menneske som har opplevd, kjent på og reflektert over livets vanskelige følelser. Ikke minst rommer den håpet.

Psykolog Torunn Beate Berges erfaringer berører. Hun formidler en beretning om å gå hånd i hånd med døden. En slags emosjonell oppskriftsbok der den mest sentrale ingrediensen er kjærlighet. Historier som måtte fortelles. Vi som leser kjenner oss igjen i følelsene, og forstår det vi ikke selv har erfart.

Dette er helsefremmende skriving på sitt beste og viser at når en bok bare må skrives, gir et forlags assisterte selvpublisering nye mulighetsrom. Dette er en bok der målgruppen vokser frem underveis. Den berører oss alle, ikke med en gang og samtidig, men etterhvert som livet leves. 

Dette er ikke opphøyd poesi, men likevel ekte formidling. De korte glimtene fra et levd liv er vakkert illustrert av fotograf Svein Rosseland. Ny kjærlighet vokser frem og forsterker budskapet i prosjektet. Illustrasjonene legger styrke og symbolikk til teksten. 

Torunn Beate Berge skriver om kjærligheten, og formidler håpet gjennom en tro som ikke er påtrengende. Den kommer som hennes svar på alle spørsmålene det ikke er mulig å finne svar på. Gjennom både ord og bilder er boken full av en slags raus giverglede. Ord til ettertanke. Hun trengte å skrive den. Vi trenger å lese den. En vakker bok om tro, håp og kjærlighet. En generøs gave til noen som har mistet. Til noen som har funnet troen. Til noen som trenger håpet. Til noen som ønsker å se lyset i døden, og det største av alt, nemlig kjærligheten til livet. 

Hvit bort i en mørk skog